Selvhjelp

I teorigrunnlaget for mange selvhjelpsteknikker finner man elementer fra for eksempel kognitiv terapi (lenke til Norsk forening for kognitiv terapi), oppmerksomhetstrening og stressmestring (lenke til Folkehelseinstituttet), elementer fra positiv psykologi (lenke til Store norske leksikon) og/eller ideer om tankens kraft ("mind-body" - lenke til National Cancer Institute, USA).

Helseaspektet og teoriene om hvordan og hvorfor slike teknikker kan være nyttige og gunstige ved helseplager varierer en del. Det virker ikke å være noen direkte sammenheng mellom tydeligheten av dette og hvorvidt det er gjort forskning på den aktuelle teknikken for helserelaterte formål.

Se kapitlet Bakgrunn for en liste med lenker til de artikler som vi per dato har skrevet om spesifikke selvhjelpsteknikker. Disse gir ytterligere og mer spesifikk informasjon om status for den enkelte teknikk/ metode på dette området.

Forskning taler for at forskjellige helseplager kan dempes og motvirkes gjennom aktivitet, bevisstgjøring, fysiske og mentale øvelser samt trening generelt. Det er også vist at visse helseeffekter kan oppnås ved hjelp av spesifikke teknikker. Ifølge APA (lenke til American Psychology Association) kan også det å delta i selvhjelpsgrupper medføre positive effekter så som bekreftelse og tilhørighet, vennskap og emosjonell støtte, samt økt erfaringsbasert kunnskap. 

For de aller fleste tilstander er imidlertid den vitenskapelige dokumentasjonen for effekt av selvhjelp generelt utilstrekkelig både i kvantitet og kvalitet, til å trekke noen sikre konklusjoner fra.

Under følger et utvalg av hva oppsummert forskning per februar 2023 sier om selvhjelp for vanlige helseformål:

Angst og depresjon

Et forskerteam ledet av Van't Hof oppsummerte i 2009 tretten metaanalyser av forskning på internettbaserte selvhjelpsverktøy for angst og depresjon. Forskerne fant at det tilbys mange ulike verktøy mot slike problemer, og at de fleste studiene viste relativt store effekter uavhengig av hvilket verktøy som var brukt. For angst og depresjon fant de at effekten var sammenlignbar med ansikt-til-ansikt kognitiv terapi, men de oppfordret imidlertid til forsiktige tolkninger av disse funnene, siden behandlingene var lite standariserte, og effektene i mange tilfeller kun egenrapportert fra deltakerne.

Cystisk fibrose

Savage med flere oppsummerte i 2014 forskningen på selvhjelp ved cystisk fibrose. De vurderte den samlede dokumentasjonen som utilstrekkelig  både i kvantitet og kvalitet, til å kunne trekke sikre konklusjoner om mulig effekt.

Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS)

Et forskerteam ledet av McCabe gikk i 2017 gjennom forskningen på selvhjelp via smarttelefon til personer med KOLS. De fant kun effekt av mindre betydning, og kunne ikke trekke sikre konklusjoner ut fra den forskningen som var gjort. Dette fordi de vurderte studiene til å ha høy risiko for skjevhet, og til å ikke kunne danne tilstrekkelig grunnlag for råd til pasienter og helsepersonell. Forskerne etterlyste mer og bedre forskning før man kan si noe om effekten av selvhjelpsverktøy til KOLS-pasienter.

Røykeslutt

Hartmann-Boyce med flere oppsummerte i 2014 forskningen på papirbasert selvhjelp som støtte ved røykeslutt. De fant at når ingen annen form for støtte var tilgjengelig, så skriftlig selvhjelpsmateriell ut til å hjelpe flere mennesker til å slutte å røyke, enn ingen behandling. Sammenlignet med samtale/ råd fra helsepersonell eller nikotinerstatningsterapi, hadde selvhjelpsmateriellet imidlertid ingen betydning for røykeslutten.

Schizofreni

Naeem med flere oppsummerte i 2015 forskningen på selvhjelp ved schizofreni. De fant at selvhjelp kunne være nyttig for de som ikke kunne eller var villige til å bruke andre tjenester for personer med angstlidelser; men effekten var ikke på nivå med ansikt-til-ansikt kognitiv atferdsterapi. Forskerne begrenset konklusjonen sin fordi de fleste studiene var små, og dette hemmet generalisering. 

Spiseforstyrrelser

En kunnskapsoppsummering av Perkins med flere i 2006 fant en viss støtte i forskningen som var gjort, for at selvhjelpsteknikker med og uten veiledning ga resultater på nivå med skolemedinsk behandling fra psykolog for å redusere spiseforstyrrelser, sammenlignet med venteliste eller kontrollbehandling. 

Søvnproblemer (insomnia)

Et forskerteam ledet av Yan-Yee Ho oppsummerte i 2014 forskningen på selvhjelp med kognitive teknikker hos personer med lege-konstatert insomnia. De fant at studiene viste en akseptabel effekt, og konkluderte med at på steder hvor ansikt-til-ansikt oppfølging er utilgjengelig eller for ressurskrevende, kan selvhjelp med kognitive teknikker være et relevant behandlingsalternativ ved insomnia.

Tvangslidelse (OCD)

Forskerne Sarris, Camfield og Berk oppsummerte i 2012 forskningen på en rekke alternative behandlinger, selvhjelpsteknikker med mere for tvangslidelse (OCD). De fant at forskningen var preget av lovende resultater, men at de fleste studiene var små og ikke etterprøvde. Dette grunnlaget vurderte de som for svakt til å konkludere om effekt. Mer forskning med strenge metoder er nødvendig før forskerne mener man kan si noe om slik behandling har effekt eller ikke ved OCD.

Vedvarende fysiske symptomer

Et forskerteam ledet av Holsting oppsummerte i 2021 forskningen på bruk av kognitive selvhjelpsverktøy for vedvarende og svekkende symptomer hos unge mennesker; så som utmattelse/ fatigue, hodepine/ migrene, magesmerter samt muskel- og skjelettsmerter. Forskerne betegnet dokumentasjonen som svak og fragmentert, og utilstrekkelig til å trekke konklusjoner om effekt fra.