I januar 2004 trådte Lov om alternativ behandling av sykdom mv. i kraft.
Den nye loven viderefører det generelle forbudet mot alternativ behandling av alvorlig sykdom, men åpner nå for at slik behandling kan gis dersom pasientens lege samtykker til det.Loven gir samtidig legen anledning til å motsette seg alvorlig syke pasienters ønske om alternativ behandling av selve sykdommen.
Uten legens samtykke begrenser loven den alternative utøvers behandlingsalternativ til å:
- bedre pasientens generelle helsetilstand
- styrke pasientens immunforsvar
- lindre eller dempe symptomer/reaksjoner, eller øke livskvaliteten deres.
For en kreftpasient kan dette for eksempel innebære å motta akupunktur mot kvalme eller råd om kostholdsendringer for å bedre den generelle allmenntilstanden. Uten legens samtykke, har den alternative utøveren altså ikke anledning til å gi kreftpasienten behandling som tar sikte på å påvirke selve kreftsvulsten.
Hvordan stiller helsepersonell som jobber med kreftpasienter seg til spørsmålet om alternative utøvere skal få behandle kreft?
I en undersøkelse gjennomført i 2003 ble leger, sykepleiere, stråleterapeuter og kontorpersonell ved norske kreftavdelinger spurt både generelt om deres syn på alternativ behandling og spesielt ved kreftsykdom.
Hovedtrekkene fra denne undersøkelsen var at kvinner var mer positive enn menn, og sykepleiere mer positive enn leger. Over halvparten av de spurte mente at det ikke var nødvendig med tillatelse fra legen hvis pasienten selv ønsket alternativ behandling. Hvis alternativ behandling dog skulle avtales med lege, burde det gjøres skriftlig.
Færre leger enn de andre yrkesgruppene mente at pasienten må få velge selv. En tredjedel av legene var negativ til bruk av alternativ behandling også i de tilfeller hvor skolemedisinen bare har lindrende behandling å tilby, det vil si når all behandling for å gjøre pasienten frisk er oppgitt.
