Styrer pasientsikkerheten lovgivningen på alternativ behandling?

Mange europeere søker etter et bredere behandlingstilbud for sine helseplager. Det innebærer at de også oppsøker alternativ behandling  – både i og utenfor den primære helsetjenesten. Ulik lovregulering kan være et tegn på ulik risikoforståelse for slik behandling hos helsemyndighetene.

Med fokus på risikovurdering og pasientsikkerhet er det er nå publisert en forskningsartikkel som drøfter europeiske myndigheters ulike lovreguleringer av alternativ behandling. Studien er en re-analyse av data fra prosjektet CAMbrella EU FP7 – der det ble samlet inn opplysninger om regulering av tolv ulike alternative behandlingsformer fra 39 europeiske land.

De tolv behandlingsformene var: akupunktur, antroposofisk medisin, ayurveda, kiropraktikk, urtemedisin/fytoterapi, homøopati, massasje, naprapati, naturmedisin, nevralterapi, osteopati og tradisjonell kinesisk medisin (TKM).

Forskernes spørsmål var: Hvilken risikoforståelse ligger bak myndighetenes ulike lovreguleringer av alternative behandlingsformer i de ulike landene?

Forskjellene

Internasjonal forskning fremholder at brukere av alternativ behandling jevnt over opplever behandlingen som trygg.

Det kan likevel se ut som at de ulike lands helsemyndigheter vurderer risiko og pasientsikkerhet ved de tolv alternative behandlingsformene svært ulikt:

Reguleringen og begrensingene i tolv av de 39 landene tyder på at de inkluderte behandlingsformene har “høy risiko”; i tyve land “lav risiko”, og i de siste syv at de tolv samme behandlingene «svært lav eller ingen risiko». Eksempelvis er det i Norge ikke krav om utdanning og autorisasjon for å utføre akupunktur, mens det i Ungarn settes krav til formell utdanning som lege - med flere års videreutdanning i akupunktur på universitetsnivå.

Solveig Wiesener, seniorrådgiver ved NAFKAM, leder senterets arbeid med innhenting av data og analyser om regulering av alternativ medisin nasjonalt og internasjonalt.

- Med de ulike risikoforståelser europeiske myndigheter synes å ha, er det vanskelig å se hvordan brukere av alternativ behandling kan bli tilfredsstillende informert om hvilken risiko slik behandling innebærer, sier Wiesener.

Konklusjon

Det konkluderes med at variasjonen i reguleringen av alternativ behandling kan representere svært ulik vurdering av risiko og pasientsikkerhet mellom de ulike lands myndigheter.

Forfatterne av artikkelen hevder imidlertid at grunnlaget for regulering av alternativ behandling mest sannsynlig også omfatter andre faktorer enn risiko. Dette kan for eksempel være økonomi, forskning på bivirkning og skader, politiske vedtak, nasjonale tradisjoner innen lovgivning og myndighetsutøvelse, samt press fra interessegrupper.

Artikkelforfatterne fremhever også at det er viktig for pasientenes sikkerhet at europeiske myndigheter setter fokus på den uoversiktlige lovreguleringen av alternativ behandling. Dette for at landene skal ha forutsetninger for å tilby det som WHO og EU beskriver som «trygge og kvalitetssikrede helsetilbud».