NAFKAMs standpunkt i temaet alternativ behandling og barn | NAFKAM

NAFKAMs standpunkt i temaet alternativ behandling og barn

Her finner du en rekke spørsmål som mange har stilt seg rundt alternativ behandling og barn, samt våre svar.

Image

«Er det noen alternative behandlinger som er farlige spesielt for barn?»

  • Det foreligger ikke solid dokumentasjon gjennom forskningen på at det er tilfelle. Så langt, har vi ikke grunnlag derfra til å advare generelt mot bruk av slik behandling på barn.
  • Dette er imidlertid ikke det samme som at alle behandlingene som fins på det norske alternativet markedet dermed er dokumentert trygge for barn.
  • Barn er ikke «unge utgaver av voksne». Kroppene deres er mindre enn voksnes, og under utvikling. Barn er også generelt dårligere til å beskrive symptomer og helseutviklingen sin, enn voksne.
  • Det lille vi vet fra forskningen om sikkerhet ved voksnes bruk av alternativ behandling, kan derfor ikke automatisk overføres til å gjelde for barn.
  • Vi vet altså generelt lite om tryggheten for barn. Derfor mener NAFKAM at dette må undersøkes nærmere, for å øke barnas pasientsikkerhet, og det bør bevilges særskilte midler til dette.

«Hvilken risiko løper man ved å gi barn alternativ behandling?»

  • NAFKAM går ut fra at de aller fleste i den organiserte delen av bransjen – som ønsker å kalle seg «seriøse» - arbeider innenfor loven, som blant annet forbyr den som ikke har autorisasjon å utføre inngrep og gi behandling som kan medføre alvorlig risiko for pasienten, og setter klare restriksjoner på alternativ behandling mot alvorlig sykdom og alvorlig smittsom sykdom.
  • Likevel mener NAFKAM at det er en viss risiko ved å gå til alternativ behandler, fordi man pr i dag ikke trenger basiskompetanse i medisinske fag for å utøve slik behandling i Norge. Ikke alle behandlere er organisert i et forbund. DIsse har da ingen interne retningslinjer å forholde seg til.
  • Dette gjør at foreldre ikke kan ha de samme forventninger til alternative behandlere som til leger, når det gjelder kompetanse til å vurdere symptomer hos barn.
  • I verste fall kan mangel på slik kompetanse føre til at den alternative behandleren overser eller tolker barnets symptomer feil, og dermed kan bidra til at nødvendig og virksom behandling ikke kommer i gang fort nok. Da kan helsetilstanden hos barnet forverres.
  • Alternative behandlere uten kompetanse i medisinske fag, bør være klar over de utfordringer det generelt er å tolke symptomer hos barn, og være ekstra bevisst sitt ansvar for å bidra til rett behandling til rett tid. Hvis de bommer på dette, kan de sette barnet i fare.

«Bør alternative behandlere ha lov til å behandle barn, eller bør dette forbys?»

  • Dette er ikke enkelt å svare ja eller nei på:
  • Et forbud kan være den enkleste måten å minske risikoen for flesteparten av de 40.000 barna som vi anslår mottar alternativ behandling i Norge.
  • Men, et forbud kan samtidig føre til at bruk av slik behandling fortsetter «under radaren». Noen barn vil da likevel bli utsatt for samme risiko som i dag. Ønsket om å unngå «behandling i det skjulte» har vært rådende i WHO i flere år, som råder helsemyndighetene i medlemslandene til å ha et bevisst forhold til alternativ behandling.
  • Et slikt forbud vil prinsipielt bryte med den tillit og rett som norske foreldre ellers har, til å både velge og fravelge skolemedisinsk behandling og helsevesenets øvrige tilbud til barn.  
  • I stedet for et forbud, mener NAFKAM at myndighetene ut fra hensynet til sårbare pasienter såsom barn, bør vurdere et kompetansekrav i medisinske fag for de som vil stå i det offentlige Utøverregisteret.
  • Det vil legge tyngde til Utøverregisterets hensikt, som skal være å trygge pasientsikkerheten.
  • Helsemyndighetene kan da fornuftsmessig anbefale pasienter og foreldre som vurderer å gå til alternativ behandler, om å velge blant de som står i registeret fordi disse har en dokumentert minstekompetanse, fremfor de som står utenfor registeret.
  • Etter vårt syn, bør også bransjen selv ta et felles, økt ansvar for å bidra til økt pasientsikkerhet.
  • Dette kan de gjøre ved å intensivere sitt arbeid med felles interne krav på tvers av forbundene, og samtidig skape mer faktisk innhold i «seriøsiteten» av det å være en organisert alternativ behandler. Når det gjelder barn, kan de for eksempel rutinemessig spørre om barnet har vært hos lege for plagene.
  • Leger og annet helsepersonell bør legge til rette for en åpen og konstruktiv dialog med foreldre, hvis det viser seg at de bruker eller vurderer å bruke alternativ behandling ved et helseproblem hos barn.

«En del av behandlingene på markedet markedsføres åpenlyst som «særlig gunstige og skånsomme for barn». Samtidig viser forskningen liten effekt, men at de kan være smertefulle. Hva sier dere til det?»

  • Det er vanskelig å si noe konkret og allmenngyldig:
  • Smerten og byrden relatert til de behandlingene som hittil er trukket fram, beskrives i forskningen som moderate og forbigående. I helsevesenet anser man sjelden slik byrde som nok til å fraråde bruk. Dette er imidlertid som oftest forskning gjort på voksne pasienter, ikke barn.
  • Ved bruk av alternativ behandling på barn mener vi at det påhviler både foreldrene og behandleren å gjøre et «regnestykke», hvor byrden vurderes på linje med hvor sannsynlig det er at behandlingen vil være til nytte, og den risikoen behandlingen kan medføre.
  • Foreldrene og behandleren bør også vurdere alvorligheten ved helseproblemet, barnets generelle helse og evne til å tåle byrden.

«Hva kan NAFKAM si om «alternativmedisinske» diagnoseverktøy/ tester med tilhørende «alternative merkelapper» på barn?»

  • Det er generelt både vanskeligere og viktigere å diagnostisere barn raskt og riktig, enn voksne pasienter.
  • De fleste «alternativmedisinske» tester vi kjenner til, mangler støtte i vitenskapen til å regnes som pålitelige nok til å skille syke med behov for behandling, fra normalt friske.
  • Koblingen mellom testresultat, helseproblem og behandlingsbehov, bryter ofte med allment akseptert kunnskap om kropp og sykdom.
  • Hvis behandleren mangler medisinske basiskunnskaper, kan sterk tillit til slike tester bidra til å ytterligere forsinke nødvendig behandling. Barnets helsetilstand kan dermed bli forverret som følge av dette.
  • Ut over dette, kan slike tester og de behandlingsbehov som de genererer, bidra til uønsket helseangst og medikalisering, ved at de bygger opp under pasienters og pårørendes bekymring for sykdom og tro på at «alt» både kan og må behandles. Dette gjelder ikke bare for pasienter som er barn.

«Er ikke det tryggeste og enkleste da å få alternativ behandling hos en person som er autorisert helsepersonell, hvis man absolutt vil?»

  • Det fins i alt 29 grupper av helsearbeidere som kan autoriseres til helsepersonell i Norge. Selv om de er forpliktet til samme lovverk (Helsepersonelloven) varierer graden av medisinsk basiskunnskap sterkt mellom disse gruppene.
  • Leger har gjennom sin autorisasjon den kunnskap om sykdom, kropp og behandling som vi mener er nødvendig for å kunne ta imot og behandle barn. I tilfeller der leger gir alternativ behandling, mener vi at risikoen for at barnets symptomer skal bli oversett eller tolket feil, være på linje med den man har ved skolemedisinsk behandling i helsevesenet.
  • Ved alternativ behandling som gis av autorisert helsepersonell, kan det imidlertid oppstå en annen form for risiko for pasientens sikkerhet: Ved eventuell skade under slik behandling er pasienter ikke garantert skadeerstatning fra det offentlige. Foreldre til barn som får slik behandling fra helsepersonell, rådes derfor til å forsikre seg om at helsepersonellet har en egen skadeforsikring for den alternative behandlingen som han/hun gir, som det offentlige ikke tar ansvar for.

NAFKAM -

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin

Vi arbeider for å gi deg fakta om alternativ behandling, slik at du kan ta tryggere valg for din helse.

Les mer om NAFKAM

Andre nettsteder fra NAFKAM: