Alternativ behandling er ikke en del av den offentlige helsetjenesten. For å lese mer om hvordan begrepet defineres, les vår artikkel Hva er alternativ behandling?
Imidlertid har en del helsearbeidere (leger, sykepleiere, fysioterapeuter) utdanning i alternativ behandling, og praktiserer dette til en viss grad - ulikt fra sted til sted, institusjon til institusjon. Årsakene til dette er mange, og mellom annet ble det i 2006 avlagt en doktorgrad i Norge om hvorfor offentlig godkjente sykepleiere velger å tilby alternativ behandling.
Alternativ behandling i primærhelsetjenesten
Akupunktur er den alternative behandlingsformen flest leger praktiserer selv eller henviser sine pasienter til. Noen leger har samarbeid med akupunktører. Ca 65 % av legene hadde en eller flere ganger henvist pasienter til akupunktur, mens bare 1-3 prosent henviste til andre behandlingsformer.
En tidligere undersøkelse blant legeforeningens medlemmer viste at 4 % av legene praktiserte akupunktur. Noen få leger praktiserte urtemedisin, homøopati og andre alternative behandlingsformer. Undersøkelsen sier ikke noe om hvorvidt disse behandlingsformene var integrerte deler av legeyrket eller om legene har to ulike kontortider - en som lege og en som alternativ behandler?
Alternativ behandling på norske sykehus
En undersøkelse utført i 2001 av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) viser at pasienter tilbys alternative behandlingsformer på hvert fjerde norske sykehus. 19 av 28 sykehus tilbød akupunktur på smerteklinikker eller fødeavdelinger.
Fra tidligere undersøkelser har akupunktur vært dominerende som alternativt behandlingstilbud, men det har vært en vesentlig økning av tilbudet i løpet av 1990-tallet. Andre behandlinger som 2001-undersøkelsen viser ble tilbudt var:
- Steriltvannspapler
- Oljemassasje
- Vitaminer i høydose
- Nitterkur
- Alternativ diett
- Urtemedisin
- Transkutan nervestimulering
- Musikkterapi
- Kunst- og uttrykksterapi
En ny undersøkelse om bruk av alternativ behandling på norske sykehus ble gjennomført av NAFKAM i 2008/09.
Integrert behandling
I integrert behandling er pasienten med å bestemme hvilken behandling han/hun skal ha. Brukermedvirkning er nå innført ved hjelp av lover og ulike handlingsplaner også i helsetjenesten. Det er både vilje, interesse og ønsker fra ulike grupper om å få til prosjekter der pasienter får alternativ behandling i tillegg til den skolemedisinske behandlingen ved norske sykehus.
NAFKAM planlegger også et forskningsprosjekt i samarbeid med 5 ulike avdelinger ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Dette vil være et prosjekt som fokuserer på utforskning av integrert behandling og hvilke forutsetninger som skal til for å gjennomføre den. I tillegg skal det forskes på hvilke konsekvenser det har at avdelingen tilbyr integrert behandlinger.
Utfordringer i forhold til integrering
Brukermedvirkning i den norske helsetjenesten er nå innført ved hjelp av lover og handlingsplaner. Brukermedvirkning betyr at pasienten har rett til å være med i beslutninger som tas, og at man skal ha innflytelse i beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud der man selv er berørt. Brukeren skal ha rett til å være en aktiv deltaker i sin egen behandlingsprosess.
Dette har mellom annet gitt seg utslag i ordninger som Fritt Sykehusvalg, samt interesse hos både myndigheter, fagmiljøer og pasientorganisasjoner for forskningsprosjekter innen integrert medisin. Det er imidlertid utfordringer å få til en reell integrering i praksis, og ikke bare et komplimenterende tilbud. Dette kan blant annet skyldes at:
- alternative behandlere på mange måter utfordrer den kunnskap som ligger i skolemedisinen, nettopp ved å være et ”alternativ”.
- vitenskapelig dokumentasjon har hittil ikke vært like mye vektlagt innen alternativ behandling som i skolemedisinen.
- alternativ behandling og skolemedisin ofte har ulike forståelser av sykdoms/ helse-begrepene.
- alternativ behandling og skolemedisinen kan ha ulik tilnærming til pasienten.
- personellet i skolemedisinen lærer/ kan lite om alternativ behandling, og omvendt.
- alternativ behandling omfatter mange tilnærmingsmåter, og utøverne kan seg i mellom ha tildels ulike grunnoppfatninger.
- det har ikke vært tradisjon for formalisert samarbeid mellom skolemedisin og alternativ behandling.
"Grønne paviljonger"
I utredningen om alternativ medisin fra 1998 foreslo Aarbakkeutvalget "grønne paviljonger" på norske sykehus; det vil si avdelinger med tilbud om alternativ behandling. Disse skulle være tilknyttet andre avdelinger på sykehuset. Her kunne pasientene få den behandlingen de ønsket. Med støtte fra Eckbos legater og Kreftforeningen ble det i 2004 ferdigstilt en rapport om hvordan dette kan integreres på norske sykehus.
Grønne paviljonger ville også gi økt mulighet for å evaluere effekten av behandlingsmetodene, bidra til å øke kunnskapen om komplementær behandling blant helsearbeidere og være en bedre arena for forskning. Det er derimot enda ingen sykehus som har opprettet slike grønne paviljonger.
I utlandet finnes det flere sykehus hvor grønne paviljonger er innarbeidet, både som enkeltavdelinger og som hele sykehus. Eksempler på dette er Royal London Hospital for Integrated Medicine i England, eller Ann & Robert H. Lurie Children’s Hospital of Chicago i USA. I Kina finnes noen sykehus som kun praktiserer tradisjonell kinesisk medisin (TKM). De har også sykehus hvor TKM utøves sammen med vestlig medisin (skolemedisin). I India finnes det fire parallelle medisinske systemer; vestlig medisin, ayurveda og siddha, unani og homøopati. Alle er anerkjent av staten og praktiseres på sykehus i varierende grad.
Holdninger til grønne paviljonger ved kreftavdelinger
I 2004 ble helsearbeidere som jobber med kreftpasienter spurt om hvordan de stiller seg til grønne paviljonger på sykehus. Begrepet ble i denne undersøkelsen brukt om ikke-skolemedisinsk terapi som brukes symptomlindrende, og for å øke livskvaliteten hos pasienten. De fleste av de spurte var positive til at det burde tilbys terapi ved en grønn paviljong. Flertallet mente også at valg av terapiform burde skje i samarbeid mellom helsearbeideren, pasienten og en alternativ behandler.komplementære behandlingsmåter
Kan man som pasient i en offentlig institusjoner motta alternativ behandling av ekstern utøver?
Allerede Høsten 1995/våren 1996 sendte Statens Helsetilsyn ut brev til alle norske sykehus med anbefalinger om hvordan helsepersonell bør forholde seg i situasjoner hvor pasienter eller pårørende ønsker å gjøre bruk av alternative behandlere mens de er innlagt på sykehus. Disse retningslinjene er i korte trekk som følger:
Den enkelte offentlige helseinstitusjon gis her frihet til å velge hvordan man velger å forholde seg til dette, men Statens Helsetilsyn oppfordrer til romslighet dersom pasienten ønsker å benytte alternativ behandling. Hvis pasienter eller pårørende tar inn eksterne utøvere, må pasienten selv betale for slik behandling. Dog settes det opp noen punkter til vurdering:
På den ene siden er det opp til pasienten å avgjøre om han eller hun ønsker å motta alternativ behandling under sykehusoppholdet. På den andre siden kan den ansvarlige legen fraråde/ motsette seg behandlingen hvis legen mener at den er til hinder for arbeidet på avdelingen, eller legen mener at behandlingen innebærer en risiko for pasienten.
Ordningen med fritt sykehusvalg har også betydning for dette, idet utbredelsen og tilbudet av alternativ behandling som følge av det ovennevnte varierer fra sykehus til sykehus. Dersom pasienten er frisk nok til å bytte lege/sykehus, kan et ønske om å få tilgang på annen alternativ behandling være tilstrekkelig.
For mer informasjon om integrert behandling, se artikkel om integrert behandling av L.Launsø.
