Alexanderteknikken

Alexanderteknikken forklares som en teknikk man kan lære å bruke i sine daglige aktiviteter, med mål om å gradvis bevege seg mer uanstrengt og naturlig. 

De som tar imot klienter til opplæring i Alexanderteknikken kaller seg lærere, og konsultasjonen for undervisning. De observerer og veileder klienten gjennom ulike bevegelser, og gir muntlige tilbakemeldinger.

Samtidig bruker de hendene til å avdekke spenninger og stivhet hos klienten, og til å veilede til nye bevegelesesmønstre gjennom lett berøring og lette trykk og løft. Klientene blir ofte bedt om å gjøre dagligdagse bevegelser, som å sette seg, reise seg, stå, gå og snakke.

Læreren kan også føre klientens hode, armer og ben gjennom bevegelser som er ment å forbedre fleksibilitet og kroppsbevissthet. Deler av behandlingen foregår gjerne mens klienten ligger på en benk. Det blir også brukt speil, for at klienten skal bli klar over eventuelle motsetninger mellom opplevd og faktisk bevegelse/posisjon. Opplæring i Alexanderteknikken gis oftest enkeltvis, men noen ganger også i grupper.

I forlengelsen av dette mener noen at lærerne ikke er underlagt lovverket om alternativ behandling, fordi de ikke tilbyr helserelatert behandling ihht alternativ behandlingsloven §2, men underviser i en selvhjelpsteknikk uten det behandleransvaret som følger av denne loven.

NAFKAM mener at at loven likevel gjøres gjeldende når pasienter oppsøker lærere i Alexanderteknikk for og med helseproblemer: Utøverne fortolker symptomer så som smerter, nedsatt funksjon i ledd mv ut fra anatomiske og biomekaniske prinsipper. De gir så opplæring i metoden innenfor en behandler-klientsituasjon, der hensikten med instruksjonen er å påvirke helseproblemer. Så langt NAFKAM kjenner til foregår dette hovedsaklig utenfor helsevesenet. NAFKAM mener derfor at lærere i Alexanderteknikken omfattes av lovens rammer for ytelse av tjenesten.

Alexanderteknikken ble utviklet av den australske skuespilleren Frederick M. Alexander rundt år 1900. Han fikk problemer med at stemmen sviktet under forestillinger. For å finne ut hva dette skyldtes studerte han seg selv i et speil mens han øvde. Han konkluderte med at problemene skyldtes ubevisste anstrengelser og uvaner når han skulle fremføre replikkene sine. For å kvitte seg med disse "uvanene" utviklet han sin egen teknikk, som han baserte på tre teoretiske prinsipper:

1. Ifølge Alexander er vaner og uvaner i måten du bruker kroppen, avgjørende for hvor godt den fungerer. Ved å bli bevisst på uvaner i måten du beveger deg på, mener utøverne av Alexanderteknikken derfor at du kan forbedre dine prestasjoner og minske belastninger. Kroppen påvirkes av hvordan vi bruker den.
2. I følge Alexanderteknikken legger du lite merke til slike uvaner, fordi du er blitt så vant med dem at de føles "riktige". Forsøker du å endre en uvane, mener utøverne at du vil tolke den nye bevegelsen som "ikke riktig", fordi den bryter med de bevegelsene kroppen er vant til. 
3. Et mål i Alexanderteknikken er å identifisere bevegelser og arbeidsstillinger som kan virke negative på kroppen generelt, og disse kroppsdelene spesielt. På denne måten hevdes Alexanderteknikken å forebygge slitasje, skader og problemer. Å bli kvitt spenninger i kroppen er, i følge Alexanders teori, gunstig for helsen generelt. Forholdet mellom hode, nakke og rygg er avgjørende for at kroppen skal fungere optimalt. 

Alexanderteknikken er en metode som er ment å bli brukt i hverdagen, ved at man innarbeider den i de dagligdagse bevegelsene.

Ifølge utøverne brukes Alexanderteknikken blant annet ved ryggsmerter, nakkesmerter, belastningsskader, karpaltunnel-syndrom, stress, tretthet, stamming, stemmetap, prestasjonsangst, Parkinsons sykdom, astma, migrene, plager i forbindelse med graviditet og fødsel, samt en rekke andre helseproblemer. Alexanderteknikken brukes også av sangere, skuespillere, dansere og idrettsutøvere med mål om å forbedre prestasjonene sine.

Varianter/ andre navn: Alexander Proprioception, AT, F.M. Alexander Technique, Technique Alexander, Técnica Alexander.