Alexanderteknikken

Alexanderteknikken ble utviklet av den australske skuespilleren Frederick M. Alexander rundt år 1900. Han fikk problemer med at stemmen sviktet under forestillinger. For å finne ut hva dette skyldtes studerte han seg selv i et speil mens han øvde. Han konkluderte med at problemene skyldtes ubevisste anstrengelser når han skulle fremføre replikkene sine. For å kvitte seg med disse "uvanene" utviklet han sin egen teknikk, som han baserte på tre teoretiske prinsipper:

1. Ifølge Alexander er vaner og uvaner i måten du bruker kroppen, avgjørende for hvor godt den fungerer. Ved å bli bevisst på uvaner i måten du beveger deg på, mener utøverne av Alexanderteknikken derfor at du kan forbedre dine prestasjoner og minske belastninger. Kroppen påvirkes av hvordan vi bruker den.
2. I følge Alexanderteknikken legger du lite merke til slike uvaner, fordi du er blitt så vant med dem at de føles "riktige". Forsøker du å endre en uvane, mener utøverne at du vil tolke den nye bevegelsen som "ikke riktig", fordi den bryter med de bevegelsene kroppen er vant til. 
3. Et mål i Alexanderteknikken er å identifisere bevegelser og arbeidsstillinger som kan virke negative på kroppen generelt, og disse kroppsdelene spesielt. På denne måten hevdes Alexanderteknikken å forebygge slitasje, skader og problemer. Å bli kvitt spenninger i kroppen er, i følge Alexanders teori, gunstig for helsen generelt. Forholdet mellom hode, nakke og rygg er avgjørende for at kroppen skal fungere optimalt. 

Alexanderteknikken er en metode som er ment å bli brukt i hverdagen, ved at man innarbeider den i de dagligdagse bevegelsene.

Alexanderteknikken i praksis

Ifølge utøverne brukes Alexanderteknikken blant annet ved ryggsmerter, nakkesmerter, belastningsskader, karpaltunnel-syndrom, stress, tretthet, stamming, stemmetap, prestasjonsangst, Parkinsons sykdom, astma, migrene, plager i forbindelse med graviditet og fødsel, samt en rekke andre helseproblemer. Alexanderteknikken brukes også av sangere, skuespillere, dansere og idrettsutøvere med mål om å forbedre prestasjonene sine.

Alexanderteknikken forklares som en ferdighet man kan lære å bruke i sine daglige aktiviteter, med mål om å gradvis bevege seg mer uanstrengt og naturlig. 

De som tar imot klienter i Alexanderteknikken kaller seg lærere, og behandlingstimene sine for undervisning. De observerer og veileder klienten gjennom ulike bevegelser, og gir muntlige tilbakemeldinger. Samtidig bruker de hendene til å avdekke spenninger og stivhet hos klienten, og til å veilede til nye bevegelesesmønstre gjennom lett berøring og lette trykk og løft. Klientene blir ofte bedt om å gjøre dagligdagse bevegelser, som å sette seg, reise seg, stå, gå og snakke.

Læreren kan også føre klientens hode, armer og ben gjennom bevegelser som er ment å forbedre fleksibilitet og kroppsbevissthet. Deler av behandlingen foregår gjerne mens klienten ligger på en benk. Det blir også brukt speil, for at klienten skal bli klar over eventuelle motsetninger mellom opplevd og faktisk bevegelse/posisjon. Opplæring i Alexanderteknikken gis oftest enkeltvis, men noen ganger også i grupper.

Varianter: Ingen kjente

Engelsk navn: Alexander Technique