Hva er alternativ behandling? | NAFKAM

Hva er alternativ behandling?

Image
Collage av behandlinger og urter. Laget av NAFKAM.

Det er mange forhold som spiller inn i dette, og det kan være vanskelig å holde oversikten over dem. I denne artikkelen vil vi derfor redegjøre for hva som regnes som alternativ behandling i Norge.

Den offisielle definisjonen av "alternativ behandling" følger av lovverket for feltet alternativ behandling. Dette favner og regulerer tilbud og ytelse/ utøvelse av tjenester med helserelatert hensikt som i hovedsak tilbys og gis utenfor helsevesenet.  Dette identifiserer dermed både tjenester som gis som en form for "alternativ behandling" og personer som "utøvere av alternativ behandling".

Begrepet "helserelatert" gjør at loven favner et bredt spekter av ulike tjenester som mener å kunne forebygge, behandle eller lindre sykdom, plager og lidelser, så vel som å styrke immunforsvaret eller kroppens selvhelbredende evner. 

Utøvere av slik behandling som innehar autorisasjon som helsepersonell, er underlagt Helsepersonelloven. Utøvere uten autorisasjon må forholde seg til de rammer og plikter som alternativ behandlingsloven setter.

Begrepet og lovens definisjon av "alternativ behandling"  omfatter også andre tjenester enn å oppsøke en utøver for å motta en faktisk og direkte behandling (akupunktur, healing, soneterapi mfl).  Det favner også det utøveren gir av analyser/ diagnoser; anbefalinger om bruk av behandlingsprodukter; råd om kosthold/ livsstilsendringer, samt opplæring i bruk av selvhjelpsteknikker til sin klient i den hensikt å påvirke helsa.

Hva er "helserelatert"?

Begrepene "helserelatert" og "behandling" brukes når tjenesten som har som hensikt å behandle et helseproblem. Det er altså målet med tjenesten - ikke dens eventuelle kliniske effekt - på helseproblemer, som avgjør om tjenesten skal regnes som behandling i henhold til lovverket eller ikke.

Hva regnes som "innenfor og utenfor helsevesenet"?

Selv om en tjeneste vurderes som helserelatert, må man også se på om den i hovedsak utføres innenfor eller utenfor helsevesenet (den offentlige helsetjenesten):

En behandling regnes som innenfor helsevesenet når den gis innenfor primærhelsetjenestenspesialisthelsetjenesten, og tannhelsetjenesten. Dette gjelder både når behandlingen gis i det offentliges regi, og når helsepersonell i privat eid virksomhet gir tilsvarende behandling.  Alle andre behandlinger enn disse telles som utenfor.

Så lenge en helserelatert behandling i hovedsak gis utenfor helsevesenet, regnes den som alternativ , uavhengig av hvem som gir den. Selv om for eksempel akupunktur i dag gis på mange sykehus, regnes behandlingsformen fremdeles som alternativ så lenge mesteparten av akupunkturbehandling samlet sett foregår utenfor det offentlige - uavhengig av om behandlingen gis av autorisert helsepersonell eller ikke.

Man kan imidlertid ikke snu dette på hodet og si at behandlinger som i hovedsak gis innenfor helsevesenet dermed aldri kan regnes som alternativ behandling. Behandling eller behandlingsråd gitt av en person uten autorisasjon vil som nevnt regnes som alternativ behandling, uavhengig av hvilket middel som brukes i behandlingen.

Eksempler på dette er hvis en alternativ behandler gir deg råd om jerntilskudd mot din jernmangel, eller foreslår bruk av et reseptfritt legemiddel som er ment for ditt konkrete problem. Selv om den alternative behandleren her foreslår det samme som legen og helsevesenet trolig ville gjort, regnes behandlingen som alternativ - fordi behandleren ikke har autorisasjon, og rådet gis utenfor helsetjenesten. Det offentlige kan altså ikke ta ansvar for behandlingen du fikk, og utøverens ansvar er begrenset til alternativ behandlingsloven.

Hva faller utenfor?

Loven og definisjonen har en nedre grense for når man kan snakke om at det gis behandling. Den du oppsøker med helseproblemet ditt må kunne sies å ha en annen rolle enn familie, venner, eller bekjente som kommer med uforpliktende forslag, tips og velmente råd mot et helseproblem.

Det må være et tydelig profesjonelt forhold, der begge kjenner seg igjen i rollen som klient/ pasient og tilbyder/ behandler. Derfor faller for eksempel massasje i hjemmet gitt av partneren utenfor definisjonen av alternativ behandling. Et klassisk «kjerringråd» gitt av den alternative behandleren under konsultasjonen, vil derimot anses som alternativ behandling.

Primært faller også tjenester innen skjønnhetspleie og religiøs virksomhet i utgangspunktet utenfor lov om alternativ behandling av sykdom mv. Slik virksomhet kan likevel falle inn under det, avhengig av for eksempel for eksempel om og eventuelt hvordan det tas betaling, hva tjenesten koster, samt hvor og når dette foregår.

Andre forhold som kan spille inn er om det gis løfter eller påstander om bedring av helse og sykdom. Det samme gjelder om det gis negative utsagn og frarådning om bruk av helsevesenet og skolemedisinsk behandling. Basert på dette vil f.eks enkelte typer religiøs virksomhet kunne betraktes som alternativ behandling, andre ikke. Dette kan du lese mer om i ot. prop. nr. 27 (2002-2003) om lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Andre forhold som vil spille inn i om alternativ behandlingslovens rammer og definisjon gjelder, vil være hvordan helseaspektet og -hensikten presenteres og forklares, hos både tilbyder/ utøver og klient. Det er vanskelig å avgrense hva som ikke kan sies å ha en helserelatert hensikt, ettersom fysiske plager i større og mindre grad kan skyldes forhold i psyken, i mentale ferdigheter og lignende. Grensen mellom helsetiltak og velvære-rettede tiltak mot f.eks stress, uro, etc kan også være uklar; såvel som mellom treningsformer og -øvelser som skal styrke deg generelt; eller som anbefales og instrueres i for å avhjelpe spesielle fysiske problemer du har. 

Er egenbehandling alternativ behandling?

Med "egenbehandling" menes tiltak man utfører på egenhånd for å bekjempe et helseproblem. Slik behandling reguleres ikke av lov om alternativ behandling, fordi man da er "sin egen behandler". Men når egenbehandlingen skiller seg vesentlig fra hvordan helsevesenet normalt ville behandlet problemet, kan vi snakke om alternativmedisinsk egenbehandling. 

Det fins flere former for egenbehandling: 

Urter (plantebaserte legemidler), kosttilskudd og kostholdsendringer

En annen form for egenbehandling er med helseprodukter såsom legemidler, vitaminer og andre kosttilskudd. Når slike brukes på annen måte enn anbefalingene fra for eksempel fastlegen og instruksene i pakningsvedlegget, regnes det som alternativ behandling. Alternativmedisinsk bruk av slike midler vil for eksempel være å bruke dem i høyere doser enn anbefalt, eller mot andre helseproblemer enn de er ment for.  

Også kostholdsendringer for å forebygge eller behandle et helseproblem, regnes også som alternativ behandling når man gjør endringer som ikke ville bli anbefalt innenfor helse-og omsorgstjenesten. Eksempler på dette er å kutte ut visse matvarer eller næringsstoffer, eller å øke inntaket av enkelte råvarer dramatisk. Slike dietter bryter ofte med myndighetenes generelle anbefaling om å spise variert, og brukt med en klar helserelatert hensikt regnes det som alternativ behandling.

Når en person utenfor helsevesenet gir en annen råd om kostholdsendringer og/ eller bruk av urter/ tilskudd for å motvirke et helseproblem, kan vedkommende regnes som utøver av alternativ behandling: Den profesjonelle part fortolker den andres helseproblem, og vurderer om og hvordan kostholdsendringer, urter og/ eller tilskudd kan være gunstig for klientens problem og mål; før, under og ofte også etter konsultasjonen. 

Selvhjelpsteknikker

Én variant av egenbehandling av helseproblemer er bruk av selvhjelpsteknikker. Slike kan du lære fra bøker, instruksjonsfilmer, kurs på internett eller av en instruktør/ coach. Typiske bruksområder for slike teknikker er økt ro, avslapning og velvære, men også tydeligere helseplager sp som stress, angst, depresjon mv. Ved tydelige helseformål kalles de også "selvhjelpsterapier". 

Når en person utenfor helsevesenet gir en annen opplæring i slike teknikker for å motvirke et helseproblem, kan vedkommende regnes som utøver av alternativ behandling: Den profesjonelle part fortolker den andres helseproblem, og vurderer om og hvordan teknikken kan være gunstig for klientens problem og mål; før, under og ofte også etter opplæringen. "Behandlingen" som instruktøren da gir, er opplæring  og veiledning i teknikken, selv om den er ment å sette klienten i stand til å hjelpe seg selv senere (egenbehandling).

Trening og fysisk aktivitet

Trening, trim og fysisk aktivitet generelt regnes som å øke velværet og som en viktig egenaktivitet for å holde seg frisk også i fremtiden. Det anbefales på folkehelsenivå for å holde seg i god form fysisk og psykisk, til å avreagere ved stress, og for å forebygge plager. I dette perspektivet snakker man dermed ikke om trening som "behandling" verken skolemedisinsk eller alternativmedisinsk.

Derimot er både trening generelt og spesifikke øvelser ved mange helseproblemer helsetjenestens anbefalte behandling: etter faglig analyse av pasientens behov og situasjon, anbefaler og veileder f.eks fysioterapeuter og kiropraktorer sine pasienten i spesifikke øvelser til hjemmebruk/ egenbehandling.

Når en person utenfor helsetjenesten gir en annen opplæring i slike teknikker for å motvirke et helseproblem, kan vedkommende regnes som utøver av alternativ behandling: Den profesjonelle part fortolker den andres helseproblem, og vurderer om og hvordan teknikken kan være gunstig for klientens problem og mål; før, under og ofte også etter opplæringen. 

Grensene mellom når det er snakk om et konkret helseproblem eller ikke, og om råd om og bruk av selvhjelpsteknikker; urter/ kosttilskudd og trening har et klart helserelatert formål eller ikke, er ofte utydelige og kan være vanskelige å trekke.

Faktorer som styrker oppfatningen av at alternativ behandlings-loven gjelder

I tillegg til de nærmest selvsagte forhold der den profesjonelle part bruker en yrkestittel som reflekterer en behandling eller terapi, og at vedkommende er medlem av et utøverforbund/ står i det offentlige Utøverregisteret, følger det her noen eksempler på forhold som kan styrke oppfatningen av at tjenestene som ytes regnes som alternativ behandling, og at lovens ansvar og rammer gjelder:

  • Betaling for tjenesten: Klienten betaler den profesjonelle parten for tjenesten/ konsultasjonen.
  • Den profesjonelles status: Den profesjonelle innehar ikke autorisasjon som helsepersonell.
  • En-til-en konsultasjon: Hvis kontakten/ konsultasjonen foregår i enerom mellom klienten og den profesjonelle part, signaliserer det en sterkere behandler-klientrelasjon enn om klienten deltar i en gruppekonsultasjon/ aktivitet.
  • Sted: Hvis konsultasjonen foregår i et tydelig profesjonelt og forretningsmessig lokale, signaliserer det mer enn hvis den foregår i uformelle/ private omgivelser.
  • Diagnostisering: Den profesjonelle parten vurderer klientens situasjon og begrunnelse for å ta kontakt; samt klientens helsemessige ønsker/ hensikter som klienten har opp mot sine tilbud, og foreslår hvordan han/ hun kan bistå klienten i sine helsehensikter. Dette gjøres ikke alltid like tydelig, og noen ganger nærmest stilltiende fra den profesjonelles side.
  • Journalføring: Den profesjonelle parten dokumenterer konsultasjonene, klientens utvikling og eventuelle endringer i tjenestene som han/ hun yter til klienten.

Les mer

NAFKAM -

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin

Vi arbeider for å gi deg fakta om alternativ behandling, slik at du kan ta tryggere valg for din helse.

Les mer om NAFKAM

Andre nettsteder fra NAFKAM: