Gestaltterapi

Gestaltterapi er en alternativ form for psykoterapi (samtaleterapi). Terapiformen går ut på å bevisstgjøre mennesker om deres følelser, reaksjoner og handlinger slik at de tydeligere skal kunne se seg selv og sine handlingsvalg. Gestaltterapeutene mener at denne formen for bevisstgjøring hjelper ved en rekke helseproblemer. I behandlingen brukes både samtaler og eksperimentelle teknikker.

Hva betyr gestaltterapi?

Gestalt er tysk og oversettes ofte med skikkelse, helhet, form eller figur. Gestaltterapeuter oversetter gjerne gestalt med ”meningsfulle helheter”. Grunnen til dette er at gestaltterapeutene deler gestaltpsykologenesantagelse om at det er organiseringen av våre sanseinntrykk i gestalter, som gjør at vi opplever vår situasjon som meningsfull. Tilknytningen til ordet terapi tilsier at det kan oppstå problemer i dannelsen av gestaltene, og at terapeutene er av den oppfatning at de kan påvirke prosessen slik at gestaltene fullføres.

Hva er målet med behandlingen?

Målet med gestaltterapi er å øke klientens bevissthet om seg selv, og sine handlingsvalg. Utøverne av gestaltterapi mener at deres behandlingsform bidrar til at klienten tydeligere vil se hvilke handlingsmuligheter han har, og dermed kan foreta valg han blir mer fornøyd med.

Dette må ikke tolkes som at gestaltterapeuter har som hovedmål å få klientene til å handle annerledes. Gestaltterapeuter tror på det de kaller "forandringens paradoks". I det ligger det en tro på at selv om klienten velger å ikke forandre seg ved å gå for andre handlingsalternativer, kan bevisstheten om et fenomen gjøre det lettere for klienten å leve i en vanskelig situasjon.

I følge gestaltterapeutene brukes gestaltterapi til bearbeidelse av traumatiske opplevelser, i livskriser og vanskelige situasjoner i familie- og arbeidsliv og i egenutvikling. Behandlingsformen utøves både som individuell terapi, parterapi, familieterapi og gruppeterapi.

Hvordan oppsto gestaltterapi?

Gestaltterapien ble utviklet i USA på 1940-50-tallet. Hovedpersonen bak gestaltterapien var lege og psykoanalytiker Frederick S. Perls. Etter møtet med gestaltpsykologisk teori og fenomenologiens og eksistensialismens filosofi, tok han et oppgjør med psykoanalysen. Perls som nå så på mennesket som et individ med frihet til å bestemme over seg selv og sitt eget liv, mente at psykoanalytikerne var for opptatt av menneskets fortid og vansker med å forandre seg. Han begynte derfor utviklingen av en alternativ behandlingsform som vektla at endring er mulig ved å fokusere på hva som skjer i terapirommet ”her og nå”.

Den første boken om gestaltterapi, Gestalt Therapy: Excitement and Growth In the Human Personality, kom ut i 1951. Gestaltterapien ble utviklet videre i USA av Frederick Perls i samarbeid med blant annet hans kone Laura, og Paul Goodman som begge hadde psykologiutdannelse.

Teorigrunnlag

Gestaltterapeutene baserer seg på gestaltpsykologiens beskrivelse av hvordan mennesker organiserer sine sanseinntrykk og opplevelse av verden i såkalte gestalter. Dette regnes av gestaltterapeuter som forutsetingen for at mennesker opplever sin situasjon som meningsfull. Hvis ikke dette skjer antar gestaltterapeutene at personen opplever kaos. Gestaltterapeutene er særlig opptatt hvilke tilpasningsproblemer dette kan skape for personen det gjelder.

Gestaltpsykologi

Én av grunnleggerne av gestaltpsykologien, Max Wertheimer, antok at individer organiserer seg og sine omgivelser i gestalter, ved å velge ut og fokusere på det som er av interesse. Det som er av interesse kalles i teorien for ”figur”, og det som går ut av fokus blir til det teorien kaller ”bakgrunn”. Wertheimer kalte dette for prinsippet om ”figur-grunn”.

For å illustrere dette prinsippet brukte gestaltpsykologene det som kalles gestalt-figurer. Slike figurer er kjennetegnet av at hva som er figur og hva som er bakgrunn byttes om, ut fra hva man fokuserer på. Et klassisk eksempel er dette:

Hva vi ser her, avhenger i følge gestaltpsykologene av hva som i organiseringen av våre sanseinntrykk blir ”figur”, og hva som blir ”bakgrunn”. I dette tilfelle kan bilde enten fremstå som en fugl eller en antilope.

En annen antagelse gestaltpsykologene har, er at når vi ikke ser en figur tydelig, vil vi forsøke å se helheten ved å gjette eller forsøke å lage en mening av de delene som er. Et eksempel på dette er denne figuren:

Selv om vi egentlig ikke ser hva som er bak treet, lager vi en mening ut fra delene vi kan se. Enkelte vil kanskje gjette og foreslå at dette er bilde av en bjørn som klatrer i et tre.

Gestaltterapi og gestaltpsykologien

Gestaltpsykologiens teori er grunnleggende i gestaltterapien. Gestaltterapeutene antar på linje med gestaltpsykologene at hvis mennesker ikke klarer å finne mening med situasjonen, vil de på bakgrunn av tidligere erfaringer umiddelbart forsøke å organisere de enkelte delene til noe meningsfullt for dem. Å fremme denne organiserings-prosessen står helt sentralt i gestaltterapien.

Gestaltterapeutenes interessefelt er hva de kaller uferdige opplevelser. Terapeutene kaller situasjoner der mennesket ikke finner mening, eller som ikke blir fullførte for ”uavsluttede gestalter”.

Gestaltterapeutene eksemplifiserer slike uavsluttede gestalter med det å oppleve kaos. Et eksempel som terapeutene bruker er et barn som opplever at foreldrene går fra hverandre. Barnet vil da ifølge gestaltterapeutene oppleve kaos, fordi dette er en situasjon som er vanskelig for barnet å forstå.

Terapeutene sier videre at barn i slike situasjoner ofte tolker det som at det er de som er skyld i det som skjer. Terapeutene mener at det blir denne forståelsen som gjør situasjonen meningsfull for dem - selv om barnet ikke har skylden for det som har skjedd. Terapeutene sier derfor også at hvilken ”mening” som klienten deres tilskriver situasjonen, behøver ikke være objektivt sann eller riktig; den trenger bare føles meningsfull for mennesket.

Å ha ”dannet en gestalt" er ikke ensbetydende med å ha ”avsluttet” eller ”lukket” gestalten, som gestaltterapeutene også kaller det. Å få lukket gestalten er i følge gestaltterapeutene nødvendig for at en person skal kunne legge opplevelsen bak seg og gå videre.

Hvis gestalter ikke avsluttes, vil personen fremdeles forsøke å finne en mening. Dette mener terapeutene kan skape problemer for den personen det gjelder. Problemet med tolkningen over er at den kan resultere i skyldfølelse, depresjon, og tilpasningsproblemer, eksempelvis problemer med å inngå i nære relasjoner til andre mennesker.

Gestaltterapeutene mener de kan hjelpe klienten videre, ved å hjelpe klienten med det de kaller for å ”se hele gestalten”, slik at den lukkes. Ut fra prinsippet om ”figur-grunn” og forklaringen av gestaltfiguren, har man ikke sett ”hele gestalten” før man har sett den på (minst) to meningsfulle måter.

Gestaltterapeutene mener at de på lignende vis kan gjøre klienten oppmerksom på at opplevelsen kan sees på flere meningsfulle på måter. Eksempelvis at skilsmissen nevnt over ikke er barnets skyld, men kan tilskrives foreldrene. Dette skal gjøre klienten mer bevisst seg selv og sine handlingsmuligheter, slik at klienten kommer seg videre.

Helseforståelse

Gestaltterapeutene er opptatt av samspillet mellom mennesket og dets omgivelser. I tråd med et prinsipp gestaltterapeutene kaller ”loven om pregnans”, ser gestaltterapeutene på god helse som at mennesker tilpasser seg sine omgivelser på enklest og best mulig måte.

Når en person forsøker å tilpasse seg omgivelsene kan personen ifølge gestaltterapien fremstå som forvirret, uorganisert og merkelig, mens personens hensikt ifølge teorien er å skape struktur, mening og trygghet. Av dette slutter gestaltterapeutene at det kan være stor motsetning mellom hvordan omgivelsene opplever et menneske, og hvordan dette mennesket opplever seg selv.

Dette synet på helse er også grunnen til at gestaltterapeutene ikke definerer mennesker med psykiske lidelser som syke, men som mennesker som strever med å tilpasse seg sine omgivelser.

Virkningsmekanismer

I følge gestaltterapien kan målet om økt bevissthet og handlingsvalg, oppnås gjennom kontakt (dialog) mellom terapeut og klient. Denne antagelsen baserer seg på den tro at økt bevissthet skjer i øyeblikket, i situasjonen der klient og terapeut møtes. Gestaltterapeuten bruker seg selv og sin erfaring aktivt i arbeid med klienten. Eksperimentering i form av rollespill, bevegelse, tegning, bevisst bruk av metaforer og drømmer, er blant teknikkene som gestaltterapeutene bruker for å gi klienten innsikt i sine handlingsmønstre og for å se flere valgmuligheter.

Diagnose

Gestaltterapeuter arbeider ut fra en helhetstenkning, der symptomene på plager og problemer slik klienten opplever og beskriver dem, er en del av det som utforskes i terapien. Utforsking og behandling av klientens problemer er ifølge teorien sammenknyttet, og foregår samtidig.

Gestaltterapi i praksis

Før utforskningen og behandlingen begynner informerer terapeuten gjerne klienten om gestaltterapi som metode, hvem terapeuten er, hva terapeuten kan tilby, samt pris.

Deretter er det vanlig at terapeuten innhenter informasjon om klienten. Terapeuten spør da ofte klienten om tidligere erfaring med terapi, hva klienten kommer for, samt eventuell tidligere psykiatrisk sykehistorie, eventuell medikamentbruk og kontakt med helsevesenet og fastlege. På bakgrunn av klientens forventninger til terapi og terapeutens vurdering av klientens behov, lages det vanligvis en avtale om behandlingens innhold, hyppighet, mulig lengde og prognose.

I Norge er gestaltterapeutene spesielt opptatt av å arbeide her og nå med klienten, og mindre opptatt av klientens historie: Hvordan klientens erfaringer preger klienten i dag er det vesentlige. Terapeutene vektlegger derfor teknikker som kan ”gjenskape” de situasjonene som oppleves som vanskelige for klienten, i terapirommet. På den måten vil terapeuten aktivisere klienten ”her og nå”, for at han eller hun skal bli bevisst sin eksistens og sine muligheter. Ved å gjøre klienten oppmerksom på hvor lite han/hun er bevisst på sine egne behov, skal klienten etter hvert oppdage flere valgmuligheter.

I terapirommet eksperimenteres det gjerne med ulike handlingsalternativer. Den mest kjente teknikken gestaltterapeutene bruker, er den formen for rollespill terapeutene kaller ”den tomme stolen”:

Et eksempel gestaltterapeutene bruker for å beskrive denne teknikken, er en person som arbeider med forholdet til moren sin. Det kan enten ha vært en nylig uoverensstemmelse mellom dem, eller minner fra tidligere som plager personen. Ved bruk av ”den tomme stolen” som teknikk, skal personen se for seg moren sitte på stolen i terapirommet, og si det man har lyst til å si til henne. Underveis spør terapeuten for eksempel: ” Hva skjer med deg nå”, ”Hvilke tanker gjør du deg?”, ”Hvilke følelser dukker opp?”.

Deretter får klienten beskjed om å sette seg i stolen og spille rollen som moren. Terapeuten spør kanskje: ”Hva ville moren din sagt nå?” og så skal klienten spille rollen som moren. Deretter setter seg tilbake i sin stol, og slik veksler klienten fram og tilbake mellom rollene.

Gestaltterapeutene arbeider hele tiden i dialog med klienten. De legger vekt på å finne fram sammen med klienten til hvordan og når de kan eksperimentere, for at klienten kan få nye erfaringer og opplevelser. På denne måten tenker gestaltterapeutene at klienten fra eksemplet over vil se uoverensstemmelsen med moren fra ulike sider, og at de slik vil få et bedre grunnlag til å ta et valg om hva de skal gjøre videre.

Underveis i terapien har gestaltterapeut og klient jevnlige refleksjoner over hvordan terapiforløpet er, og bestemmer sammen når terapien avsluttes.

I Norge finnes det flere varianter av gestaltterapeuter. Disse utøverne kaller seg blant annet gestaltveiledere og gestaltcoacher.