Homøopati

I homøopatien forelås det kraftig fortynnede midler, etter homøopatens vurdering av pasientens person og symptomer.
Image
Bilde av masse små flasker med homeopatiske midler

Homøopati er basert på flere egne teoretiske prinsipper og sammenhenger, blant annet at symptomer kan behandles med sterkt fortynnede stoffer som ufortynnet ville forårsaket de samme symptomene. Både teorien bak behandlingen og fremstillingsmåten for homøopatiske midler ble utviklet av tyskeren Samuel Hahnemann.

Produksjonsprosessen omfatter at råstoff, oftest fra plante-,dyre- og mineralriket, tynnes ut flere ganger i vann og alkohol fram til visse fortynningsgrader. De vanligste midlene er som regel så fortynnede at det regnes som lite sannsynlig at de inneholder virkestoffer eller har farmakologisk effekt. Ifølge homøopatien har slike midler likevel i seg en spesiell kraft til å påvirke kroppen gunstig. Det finnes noen homøopatiske midler som ikke er like fortynnet som de førstnevnte. Disse kan fortsatt inneholde molekyler av stoffet som de er basert på. I dag fremstilles homøopatiske midler i den farmasøytiske industrien, med standard krav til renhet og hygiene i produksjonen.

I Norge er homøopatiske midler regulert som reseptfrie legemidler. Den vanligste anskaffelsesmåten er trolig å først oppsøke en homøopat for en anbefaling av hvilket middel man bør kjøpe. I vurderingen av dette støtter homøopater seg mye på det homøopatiske intervjuet; sin farmakopè, og på homøopatiske prinsipper/ regler så som at at «likt kurerer likt». Homøopatiske midler fins både i tablettform, som hostesaft, nesespray og krem/ salve. 

og er kjent brukt ved en lang rekke tilstander og helseproblemer: luftvegsinfeksjoner, allergi og astma, mage/tarm-problemer, kreft, hudplager, smerter, fatigue/ utmattelse, kvalme og svimmelhet, betennelser, nedsatte funksjoner, psykiske plager så som angst, uro og depresjon, samt flere andre. Noen midler framstilt etter homøopatisk teori kalt nosoder har blitt brukt i stedet for skolemedisinske vaksiner.

Virker det?

Oppsummeringer av forskningen på homøopati har konsentrert seg mye om innholdet og eventuelle biologiske egenskaper ved de homøopatiske midlene. I produksjonen passerer de fleste slike midler det som i vitenskapen som kalles Avogadros grense: Da er råstoffet så uttynnet at det er usannsynlig at det ferdige produktet inneholder noe av det opprinnelige stoffet, og man regner det da som usannsynlig at det har effekt på kroppen. 

At slike midler har effekt av betydning i behandling av helseproblemer, foreligger det etter våre kriterier ingen solid dokumentasjon på. Det er gjort noen eksperimenter på homøopatiske midler i laboratoriet etter teorien om nano-partikler, men disse er foreløpig få og ikke utført på mennesker.

Homøopatien består imidlertid av flere deler enn selve midlene: Det å "gå til" en homøopat; å bli intervjuet og å snakke om andre ting i tillegg til selve symptomene sine; det å motta individualisert behandling, kostholds- og livsstilsråd med mere, vet vi generelt kan ha terapeutisk betydning. 

kunnskapsoppsummeringer av forskningen på homøopati skilles det ikke alltid mellom spesifikk effekt (av midlene) og uspesifikk effekt (av det å gå til homøopat). Dette kan forklare både sprikende funn av effekt og at forfattere av oppsummeringer ofte finner det vanskelig å trekke vitenskapelige konklusjoner på basis av studiene som er gjort.

Ved søk i juni 2020 i våre kilder til oppsummert forskning, fant vi etter våre kriterier det følgende (NB: Dette kapitlet er for tiden under oppdatering. Flere oppsummeringer vil bli lagt til etter hvert)

Astma: I en Cochrane-oppsummering fra 2004 av seks studier av et spesifikt homøopatisk middel, konkluderte forfatterne med at de ikke kunne si noe om mulig effekt eller ikke på lungefunksjon; eller om slik behandling kunne medføre færre og/ eller mildere astma-anfall. I en oppsummering fra 2019 fant forfatterne at de 16 studiene som de undersøkte rapporterte en viss effekt, men at disse resultatene burde tolkes med forsiktighet på grunn av ulike metodiske mangler ved studiene. 

Bihulebetennelse (sinusitt): Ifølge en oppsummering fra 2019 av forskningen på flere former for alternativ behandling av kronisk bihulebetennelse, fant ikke forfatterne tilstrekkelig evidens til å konkludere om homøopati på basis av de syv studiene som ble gjennomgått. Grunnen til dette var svakheter i forskningsmetodene som hadde blitt brukt. 

CFS/ ME: To oppsummeringer fra 2011 av henholdsvis 46 og 26 studier på ulike former for alternativ behandling av CFS/ ME, fant hver for seg en viss effekt av homøopati på ulike symptomer, men begge konkluderte med at studiene ikke kunne si noe om eventuell effekt ut over placebo. 

Fibromyalgi: I en oversiktsartikkel fra 2017 over 15 kunnskapsoppsummeringer av forskningen på ulike alternative behandlingsformer mot smerter hos pasienter med fibromyalgi, skriver forfatterne om homøopati at dokumentasjonen samlet sett var begrenset; med ulike metodiske svakheter i studiene og sprikende funn om effekt. Dette hindret tydelige konklusjoner, slik at en eventuell effekt ikke kunne dokumenteres. En metaanalyse fra 2012 konkluderte med at homøopati ikke kunne anbefales til retningslinjenene for den tyske helsetjenestens smertebehandling av fibromyalgi-pasienter.  

Forebygging og behandling av influensa: En Cochrane-oppsummering fra 2015 av seks studier på et spesifikt homøopatisk middel fant at dette ikke så ut til å ha noen betydning i forebygging, mens studiene viste en viss dempende effekt på influensasymptomer. Ifølge forfatterne kunne denne forklares med en viss slagside i forskningsmetoden som var brukt. Konklusjonen deres ble at homøopatisk behandling mest trolig ikke forebygger influensa, og at det så ut til - men at de ikke var sikre på - at det kan dempe influensasymptomer noe. Kvaliteten på studiene var såpass lav at de etterlyser forskning med gode metoder for å eventuelt kunne si noe om slik behandling demper influensa.

Forstuet ankel: I en oppsummering fra 2010 av forskjellige behandlinger for å redusere hevelser og smerter; stabilisere ankelleddet og oppnå full funksjon igjen, fant forfatterne at studiene de undersøkte viste en viss effekt av en homøopatisk salve "når kriteriene for suksess i behandlingen ble slått sammen". Det ble ikke forklart hva dette betyr. Forfatterne beskrev samtidig den metodiske kvaliteten på studiene som svært lav, og konkluderte med at dokumentasjonen var for dårlig til å støtte funnene av effekt. 

Fødsel (før og etter):

  • I en Cochrane-oppsummering fra 2003 av to studier av homøopati for igangsetting av fødsel fant forfatterne at forskningsmetodene som var brukt ikke hadde entydige målepunkter, og at andre metodiske mangler ved dem gjorde kvaliteten på den samlede dokumentasjonen for lav til å kunne slå fast om slik behandling har noen effekt eller ikke.
  • Etter en gjennomgang av fem studier av forskjellige behandlinger for å forebygge blødninger og komplikasjoner hos kvinner etter barnefødsel (postpartum), konkuderte forfatterne av en Cochrane-oppsummering i 2014 med at funnene som gjaldt homøopati var sprikende og diffuse, slik at de ikke kunne gi noen vurdering av eventuell effekt. 

Hudproblemer:

  • I en Cochrane-oppsummering fra 2017 av forskning på ulike behandlinger mot mollusker (blemmer) fant forfatterne at studiene de undersøkte viste litt bedre effekt av homøopatisk behandling når den ble sammenlignet med noen av de andre behandlingene; men mindre effekt enn enkelte av de andre. De beskriver dokumentasjonen av homøopati som for liten (få og små studier). De konkluderte for alle behandlingene at kvaliteten på dokumentasjonen var middels god, og at ingen av behandlingene de undersøkte pekte seg ut som mer effektive enn å la utslettet gå over av seg selv.  
  • En oppsummering fra 2013 av forskningen på behandling av atopisk eksem, vurderte studiene som var gjort på dette som metodisk svake, og at de ikke utgjorde tilstrekkelig dokumentasjon for at homøopati kan ha slik effekt. 
  • På basis av 12 studier på flere vanlige hudproblemer, fant forfatterne av en oppsummering fra 2011 at studiene varierte mye i størrelse og forskningsmetode, og hadde gjort sprikende funn. Forfatterne vurderte derfor dokumentasjonen som ikke tilstrekkelig støtte for å kunne si at homøopati har effekt mot noen av hudproblemene som var undersøkt.

Irritabel tarm-syndrom (IBS): En Cochrane-oppsummering fra 2019 av fire studier på dette vurderte studiene som få og små; at resultatene sprikte mye og at det var klare begrensinger i forskningsmetodene som var brukt. Forfatterne mente at dette trakk ned kvaliteten på dokumentasjonen i den grad at de ikke kunne dra konklusjoner om effekt eller ikke av behandlingen.

Kreft: Se oppsummeringen fra vår ekspertgruppe i CAM-Cancer her, av forskningen på homøopati brukt mot kreft, kreftrelaterte smerter, bivirkninger av stråling og cellegift, hetetokter, fatigue med mere.

Leddbetennelse (artritt):  Forfatterne av en oppsummering fra 2018 av seks studier på forskjellige behandlinger mot slik betennelse forårsaket av Chikungunya (CHIK)-virus, refererte kun at studiene fant en viss symptomdempende effekt. De vurderte ikke kvaliteten på studiene, og dro ingen egne konklusjoner om effekt av noen av behandlingene som var undersøkt. 

Nesetetthet ved allergi (rhinitt/ høyfeber): I en oppsummering fra 2017 av 11 studier av et spesifikt homøopatisk middel  og ulike typer nesespray (herunder en med ett homøopatisk middel) fant forfatterne en viss effekt, men at kvaliteten på studiene var lav. De tilla derfor dette mindre betydning, og konkluderte med at behandling med nesespray uavhengig av type kan gi en viss, kortvarig effekt mot allergisk rhinitt, men at eventuell effekt av det homøopatiske midlet fremdeles var uavklart. 

Psykiske plager og lidelser:

  • I en oppsummering fra 2006 fant forfatterne at dokumentasjonen av homøopati mot angst og beslektede lidelser var begrenset. De åtte studiene de gikk gjennom, rapporterte varierende resultater og funn, men forfatterne fant det ikke forsvarlig å dra konklusjoner om effekt basert på disse. 
  • I 2005 konkluderte forfatterne av en oppsummering av forskningen på homøopati mot depresjon med at dokumentasjonen fra de to studiene de fant var så begrenset at de ikke kunne trekke konklusjoner om effekt eller ikke effekt.

Revmatiske lidelser:

  • Etter å ha gått gjennom fire studier på homøopati mot slitasjegikt (osteoartrose), fant forfatterne av en oppsummering fra 2001 at  to av studiene viste en viss effekt av kombinasjonen av homøopatiske midler og standard behandling; den tredje viste at homøopatiske midler hadde mindre effekt enn standard behandling, og den fjerde at en homøopatisk gel var like effektiv som standard behandling (NSAID-gel). Forfatterne konkluderte likevel med at man ikke bør feste lit til disse funnene enda, ettersom studiene var få og små.
  • I en oppsummering fra 2004 av forskningen på en rekke alternative behandlinger mot muskel- og skjelettsmerter (inkludert oppsummeringen fra 2001) fant forfatterne det samme: studiene viste en viss effekt av homøopati ut over placebo, men konklusjoner burde ikke dras fordi studiene var få og små.
  • I den nyeste oppsummeringen (2018) av forskningen på ulike alternative behandlinger mot en rekke vanlige symptomer ved revmatiske lidelser, fant forfatterne at det var sprikende funn av effekt mellom studiene av homøopati, og dro ingen konklusjon om effekt for homøopati.

Røykeavvenning: I en oversiktsartikkel fra 2012 over retningslinjer for bruk av ulike alternative behandlingsformer i helsetjenesten for røykeslutt, skrev forfatterne at det ikke var noen dokumentasjon på at homøopati hadde noen klinisk betydning ved røykeavvenning. 

Seksuell dysfunksjon: I en oppsummering fra 2019 av forskning på ulike behandlinger ved seksuell dysfunksjon hos kvinner, fant forfatterne på basis av seks studier av homøopati ingen effekt av betydning. De konkluderte med at forskningen på behandlingene av dette generelt var mangelfull og preget av metodiske svakheter, og skrev at ingen av de undersøkte behandlingene kunne støttes som behandling av seksuell dysfunksjon hos kvinner. 

Smertestillende:

  • Etter å gått gjennom 21 studier, konkluderte forfatterne av en oppsummering fra 2012 med at studiene ikke dokumenterte noen smertestillende effekt av homøopati ved tannpine/ etter tannbehandling. 
  • I en oppsummering fra 2012 av 23 studier på ulike former for behandling av smerter etter operasjon, skrev forfatterne at studiene viste at homøopati ikke var effektivt mot dette. 
  • Ifølge en oppsummering fra året etter av fem studier på ulike former for behandling etter kne-operasjon, fant studiene viste en viss effekt av homøopati mot hevelse; men ikke mot smerter. Forfatterne konkluderte med at dette måtte undersøkes nærmere før man eventuelt kan feste lit til og støtte disse funnene.

Søvnproblemer (insomnia): I en kunnskapsoppsummering fra 2010 konkluderte forfatterne med at dokumentasjon fra fire studier av homøopati mot insomnia var begrenset i mengde og kvalitet, og at resultatene i studiene ikke viste noen effekt av betydning for pasienten, og derfor antagelig ikke har effekt.

Vanlige sykdommer og plager hos barn og unge: I en oppsummering fra 2007 av 16 studier konkluderte forfatterne med at de ikke fant overbevisende dokumentasjon av forebyggende eller behandlende effekt av homøopati for noen sykdommer, plager eller tilstander som er vanlige blant barn og unge. I tillegg er det gjort andre og mer spesifikke oppsummeringer:

  • En Cochrane-oppsummering fra 2018 av åtte studier på luftveisinfeksjoner hos barn, konkluderer med at forfatterne ikke fant noen forskjeller i tilbakefall eller i sykdomstiden ved slik behandling ut over placebo, og at dokumentasjonen tyder på at homøopati  ikke har effekt.
  • I en oppsummering fra 2016 av studier på ulike alternative behandlinger mot ørebetennelse, beskriver forfatterne forskningen på homøopati som snau og av begrenset kvalitet, og funnene som sprikende.  Forfatterne dro derfor ingen konklusjon om effekt på basis av disse studiene. Mer og bedre forskning trengs før man kan si noe.
  • En Cochrane-oppsummering fra 2007 og en annen oppsummering fra 2011 av forskningen på homøopatisk behandling av ADHD hos barn og unge konkluderte med at studiene de undersøkte, ikke ga noen avklaring om slik behandling virker positivt på uro, uoppmerksomhet, impulsivitet, hyperaktivitet eller frykt/ angst hos barn/ unge med ADHD-diagnose. Den nyeste oversiktsartikkelen (2017) tok for seg forskningen på mange slags alternative behandlinger av ADHD. Forfatterne fant ikke at kvaliteten og mengden på dokumentasjon ga støtte  for effekt av homøopati.
  • I en oppsummering fra 2020 av 18 studier på ulike behandlinger av bronkitt hos barn, konkluderte forfatterne med at forskningen på en homøopatisk hostesaft antydet en viss effekt. De vurderte forskningen som begrenset og metodisk svak, slik at de ikke støttet disse funnene.
  • Ifølge en oppsummering fra 2003 av tre studier på diare hos barn, antydet disse at homøopatisk behandling kunne gi litt kortere sykdomstid. En senere oversiktsartikkel (2011) om forskningen på homøopatisk behandling av flere vanlige sykdommer og plager hos barn påpekte mulig metodiske feil, mangler og skjevhet i denne oppsummeringen, og støtter derfor ikke dens vurdering av effekt.
  • I en oppsummering fra 2019 av 30 studier av homøopati og andre former for alternativ behandling av forstoppelse hos barn, var konklusjonen at de fleste studiene viste at mange av behandlingene ga en viss effekt; men konklusjonen nevner ikke homøopati spesifikt. Forfatterne vurderte den samlede dokumentasjonen som knapp, og at den ikke ga nok kunnskap  til å støtte studienes enkeltvise funn av effekt.
  • En oppsummering fra 2018 av ulike former for behandling av omgangssyke hos barn konkluderte ikke spesifikt om homøopati, men generelt med at forskningen var mangelfull og knapp og ikke kunne brukes som grunnlag for å si noe om eventuelle effekter.

Vorter: I en oppsummering fra 2012 og en annen fra 2009 av ulike former for alternativ behandling av ikke-genitaliske vorter, fant forfatterne to studier på homøopati. Kvaliteten på disse studiene ble vurdert som lav, og om homøopati skrev de at man foreløpig ikke kunne trekke slutninger om effekt. Mer og bedre forskning  trengs.

Er det trygt?

De vanligste homøopatiske midlene regnes generelt som trygge å bruke, fordi de på grunn av fortynningsprosessen inneholder så lite av det opprinnelige virkestoffet. Natural Medicines påpeker likevel at man globalt må erkjenne en viss mulighet for at også homøopatiske produkter kan være feilmerket og/ eller inneholde aktive stoffer som ikke er homøopatisk fortynnet. Slike kan i teorien fremkalle allergiske reaksjoner eller endre effekten av medisiner, urter og kosttilskudd som du bruker samtidig.

Kilden påpeker også at noen homøopatiske produkter har blitt funnet å inneholde forholdsvis mye alkohol (etanol). Dette kan være ugunstig for visse pasientgrupper, så som ved leversykdom.

En oppsummering fra 2011 av case-rapporter om uheldige virkninger ved homøopati fant  endel slike, men betegnet de fleste av dem som milde/ forbigående og ikke alvorlige. Disse omfattet for eksempel mageplager, hodepine og svimmelhet og sår hud/ kløe. En oppsummering fra 2016 av 39 studier fant at slike virkninger inkludert homøopatiske forverringer var forholdsvis ofte ofte rapportert i studier, men ikke alltid like godt skilt mellom.

Den største risikoen ved homøopatisk behandling er trolig indirekte, ved at tilstanden kan forverres dersom pasienten selv og/ eller homøopaten feiltolker eller overser symptomer, og dermed unnlater å oppsøke lege for nødvendig behandling. Denne risikoen gjelder alle typer alternativ behandling, men er spesielt aktuelt innen homøopati og andre behandlingsformer hvor forverring og/ eller nye symptomer forventes og kan tolkes som  tegn på at behandlingen virker.

Alle som vil kan kalle seg homøopat og praktisere metoden uten krav til utdanning. Eventuell utdanning innen homøopati gir ikke samme kompetanse, formelle kvalifikasjoner eller det ansvar som autorisert helsepersonell har. 

For gravide og ammende

En oppsummering fra 2016 av åtte studier på forskjellige alternative behandlinger mot vanlige svangerskapsplager, fant ingen spesifikk risiko for kvinner eller foster ved homøopatisk behandling i svangerskapet. 

Spesifikt for gravide og ammende, vurderer Natural Medicines dokumentasjonen av sikkerhet som utilstrekkelig. I slike tilfeller anbefaler de pasienter generelt å være på den sikre siden og ikke bruke behandlingen. De påpeker likevel at midlenes innhold  gjør det usannsynlig at slike vil ha noen negativ effekt på graviditet eller amming.

LactMed inneholdt på søkedato ingen informasjon om sikkerheten ved homøopati.

Generelle forsiktighetsregler

Bakgrunn

Den tyske legen Samuel Hahnemann (1755-1843) regnes som grunnleggeren av homøopatien. Ordet homøopati kommer fra gresk og betyr direkte oversatt "liknende sykdom". I utviklingen av terapien la Hahnemann til grunn flere egne prinsipper og ideer om sammenhenger mellom sykdom, kropp og helse. Samtidig ville han gjøre den nye terapien mer skånsom enn datidens medisinske behandling - som fremdeles inneholdt risikofylte teknikker som årelating, blodrensing, igler mm.

Behandlingen omtales også i dag som "skånsom", men forklares da ut fra sitt fokus på "minste mulige dose", og det generelt lavere innhold av aktive stoffer enn i andre legemidler. Hahnemanns opprinnelige ideer, prinsipper og premisser kalles i dag klassisk homøopati, og hans teorigrunnlag har blitt utvidet av senere homoøopater.

Homøopatien har mange egne prinsipper og "lover" for å forstå sykdom:

"Likt kurerer likt" -  Likhetsprinsippet (Similia similibus curentur): Ifølge Hahnemann vil et stoff som forårsaker en spesifikk helseplage/ sykdom, i små mengder (fortynnet) motvirke den samme plagen/ sykdommen. Selv stoffer med kjent giftig virkning kunne ifølge dette prinsippet gi nyttige helseeffekter, bare de ble fortynnet tilstrekkelig. Hahnemann mente også at sykdom var en dysfunksjon i kroppens evne til å kurere seg selv, og at de fortynnede midlene virket på den måten at de ga kroppen en nødvendig stimulans til å begynne å helbrede seg selv igjen. Midlene skulle altså ikke forstås å ha direkte biologisk effekt mot sykdommen, men heller stimulere kroppens selvhelbredende krefter. Siden plager og sykdom var mange ulike, var det ifølge Hahnemann også nødvendig med sykdoms-spesifikk stimulans av de selvhelbredende kreftene.

For å komme fram til det han mente var riktig homøopatisk middel for et spesifikt helseproblem, testet Hahnemann hvilke uønskede reaksjoner det ufortynnede stoffet ga hos friske mennesker. Ut fra likhetsprinsippet hans, ble fortynnede utgaver av disse stoffene så notert ned som nyttige mot de samme symptomene og plagene hos syke. Dette kalles homøopatisk prøving. Eksempelvis ville prøvingen av et stoff som ufortynnet ga friske feber, bli notert som anbefalt behandling i fortynnet form for febersyke.

Den minste mulige dose som gir terapeutisk effekt (Doses minimae): I starten ga Hahnemann små, men fremdeles virksomme doser av stoffene han hadde prøvd ut. Han forsøkte å gi stadig mindre doser (mer fortynnet) av det opprinnelige stoffet, basert på både sitt ønske om skånsom behandling - men også på en ide om at jo mer fortynnet stoffet var, desto kraftigere effekt ville det ha:

Produksjonen av homøopatiske midler følger derfor en omfattende, trinnvis fortynningsprosess. Denne starter med å etablere modertinkturen, som er råstoff fra dyr, planter eller mineraler som har fått trekke en stund i vann og alkohol. Så tas én dråpe fra denne over i 99 eller 9 dråper vann og alkohol. Dette repeteres flere ganger. For hver fortynning skal det også rystes. Ifølge teorien etterlater dette et avtrykk, et bilde eller en essens av det opprinnelige virkestoffets antatte «vitalkraft» (dynamis).

Jo flere ganger denne prosessen gjentas, og jo mer fortynnet sluttproduktet er, desto kraftigere (mer potent) regner homøopatene det for å være. Dette prinsippet kalles potensering. Denne prosessen kan fortsette mange ganger. Homøopatiske midler er merket med standariserte koder (en bokstav og et tall), som angir fortynningsgraden. Denne er oftest angitt i desimalfortynninger (D), som angir hvor mange ganger utgangsstoffet er fortynnet 10 ganger. "D6" angir for eksempel at utgangsstoffet er fortynnet med faktoren 10-6.

Det "homøopatiske intervjuet" beskrives som en bred og delvis strukturert samtale mellom homøopat og pasient om de symptomer pasienten opplever; om hvordan man er som person og menneske; hva man foretrekker og misliker, samt hvordan man vil reagerer i ulike situasjoner. Sammen med generelle opplysninger om pasientens symptomer fra den homøopatiske farmakopéen, legges  denne samtalen til grunn for hvilket middel, styrke og dose homøopaten anbefaler for den enkelte pasientens symptomer og personlighet.

I den første konsultasjonen vil det ofte også bli opplyst om hva slags reaksjoner pasienten kan forvente seg ved bruk av midlet, og hva disse kan bety. En del homøopater vil også gi råd om endringer av kosthold og livsstil. Det homøopatiske intervjuet kan vare i 1-2 timer, mens senere konsultasjoner er kortere og ofte handler om å justere hvilke(t) middel pasienten bør bruke.

Homøopatisk forverring: Ifølge læren er en midlertidig forverring av tilstanden et tegn på ønsket respons på midlet, som ideelt vil følges av forbedring. Hvis pasienten ikke blir bedre, tolkes dette som tegn på at det er brukt feil middel. Homøopaten vil da foreslå et annet middel.

Mens klassiske homøopater følger prinsippet "Unitas remedii" og dermed er opptatt av å bare brukes ett middel av gangen, kan andre homøopater være mer liberale og foreslå at man bruker flere midler samtidig, eller midler de regner som "all-round" til behandling av flere tilstander og plager.

Også Herings helbredelseslover brukes, for å vurdere pasientens utvikling og behandlingen. Ifølge homøopaten Constantine Hering, kan de følgende forhold anses som tegn på bedring:

  • Symptomer flytter seg eller forbedres fra hodet og nedover kroppen. Ifølge dette, vil eksem som flytter seg ned mot hendene, eller hvis en pasient med både sår hals og smerter i kneet først blir bra i halsen, bli tolket som tegn på riktig middel og bedring.
  • Symptomer går fra kroppens indre og utover. Ifølge dette vil nye symptomer som svette, feber og hyppig vannlating etter behandlingen er startet, være tegn på riktig middel og bedring.
  • Symptomer går fra kroppens viktigste organer til mindre viktige. Hvis en pasient med symptomer i lunge og lever, istedet viser symptomer på huden, vil dette tolkes som riktig middel og bedring.
  • Symptomer forsvinner i omvendt rekkefølge av hvordan de oppsto. Hvis en pasient  for eksempel har hatt eksem som barn, og senere utviklet pollenallergi og deretter astma, vil det tolkes som bedring dersom astmaen blir bedre samtidig som at pollenallergien og eksemen kommer tilbake.

Samlet sett er disse teoriene og prinsippene generelt i uoverensstemmelse med den nåværende forståelse av sykdom, farmakologi, kjemi og fysikk.

Selv om de er unntatt legemiddelforskriftens krav om effekt, reguleres homøopatiske midler i Norge som legemidler og selges kun på apotek. Grunnen til dette skriver seg blant annet fra definisjonen av et legemiddel, som "ethvert stoff, droge eller preparat som utgis for å være egnet til å forebygge, lege eller lindre (...)". Dessuten setter vi i Norge krav til slike midlers trygghet, det vil si til renhet, enhet og kvalitet i produksjonen.

Produksjonen av homøopatiske midler foregår i dag innenfor den farmasøytiske industrien. Det har ifølge WHO lenge vært et stort, globalt marked for homøopatiske produkter. En markedsrapport fra 2018 anslår en global omsetning i 2024 på nesten 16 millarder US dollar. 

Som andre legemidler må et homøopatisk middel være registrert og godkjent for salg for at apoteket skal føre/ skaffe det, eller for at man selv skal kunne innføre det til Norge. Du kan lese mer om dette i Legemiddelverkets artikkel Homøopatiske legemidler.

Homøopati har opp gjennom blitt brukt mot en rekke plager og sykdommer, så som luftvegsinfeksjoner, allergi og astma, mage/tarm-problemer, kreft, hudplager, smerter, fatigue/ utmattelse, kvalme og svimmelhet, betennelser, nedsatte funksjoner, psykiske plager så som angst, uro og depresjon, samt flere andre. Noen midler framstilt etter homøopatisk teori kalt nosoder har blitt brukt i stedet for skolemedisinske vaksiner.

Fra forskningen vet vi i tillegg til bruksområdene nevnt i "Virker det"-kapitlet at homøopati har vært brukt og studert ved en rekke ulike helseproblemer så som Bekhterevs sykdom, brannsår, after og andre munnsår, cerebral parese (CP), diabetes, fedme/ overvekt, demens, munntørrhet, dysleksi, dyspepsi (fordøyelsesplager), genital herpes, HIV/ AIDS, insektbitt, hetetokter og andre overgangsplager, hodepine og migrene, såre muskler, mildt nevrologisk traume (liten hjerneskade), betennelse i munnhulen (mukositt), nedsatt følelse og funksjon (nevropati), PMS-plager, kløe i hodebunnen (pruritus), blodforgiftning (sepsis), seboreisk eksem/ dermatitt, senebetennelse i skulderen (tendinopati), tinnitus, betente mandler (tonsilitt), vaginal soppinfeksjon (candidiasis), svimmelhet og krystallsyke (vertigo); samt brukt som vaksine mot stivkrampe, meslinger og kusma.  

Varianter: homotoksikologi, klassisk homøopati, kompleks homeøpati, isopati, nosodeterapi. Homøopati staves på norsk også ofte «homeopati».  

Engelsk navn: homeopathy/ homoeopathy

Kilder

Les også

NAFKAM -

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin

Vi arbeider for å gi deg fakta om alternativ behandling, slik at du kan ta tryggere valg for din helse.

Les mer om NAFKAM

Andre nettsteder fra NAFKAM: