Homøopati

I homøopati brukes kraftig fortynnede midler, basert på homøopatens vurdering av pasientens person og symptomer, sett opp mot den homøopatiske læren.
Image
Bilde av masse små flasker med homeopatiske midler

Homøopati er basert på flere egne teoretiske prinsipper og sammenhenger, blant annet at symptomer kan behandles med sterkt fortynnede stoffer som ufortynnet ville forårsaket de samme symptomene. Både teorien bak behandlingen og fremstillingsmåten for homøopatiske midler ble utviklet av tyskeren Samuel Hahnemann.

Produksjonsprosessen omfatter at råstoff, oftest fra plante-,dyre- og mineralriket, tynnes ut flere ganger i vann og alkohol fram til visse fortynningsgrader. De vanligste midlene er som regel så fortynnede at det regnes som lite sannsynlig at de inneholder virkestoffer eller har farmakologisk effekt. Ifølge homøopatien har slike midler likevel i seg en spesiell kraft til å påvirke kroppen gunstig. Det finnes noen homøopatiske midler som ikke er like fortynnet som de førstnevnte. Disse kan fortsatt inneholde molekyler av stoffet som de er basert på. I dag fremstilles homøopatiske midler i den farmasøytiske industrien, med standard krav til renhet og hygiene i produksjonen.

I Norge er homøopatiske midler regulert som reseptfrie legemidler. Den vanligste anskaffelsesmåten er trolig å først oppsøke en homøopat for en anbefaling av hvilket middel man bør kjøpe. I vurderingen av dette støtter homøopater seg mye på det homøopatiske intervjuet; sin farmakopè, og på homøopatiske prinsipper/ regler så som at at «likt kurerer likt». Homøopatiske midler fins både i tablettform, som hostesaft, nesespray og krem/ salve. 

De er kjent brukt ved en lang rekke tilstander og helseproblemer: luftvegsinfeksjoner, allergi og astma, mage/tarm-problemer, kreft, hudplager, smerter, fatigue/ utmattelse, kvalme og svimmelhet, betennelser, nedsatte funksjoner, psykiske plager så som angst, uro og depresjon, samt flere andre. Noen midler framstilt etter homøopatisk teori kalt nosoder har blitt brukt i stedet for skolemedisinske vaksiner.

Virker det?

I produksjonen av homøopatiske legemidler blir råstoffet ofte så uttynnet at man ifølge naturvitenskapen regner det som usannsynlig at det har effekt på kroppen. Man passerer det som kalles Avogadros grense (lenke til Store medisinske leksikon). Det er gjort noen eksperimenter på homøopatiske midler i laboratoriet etter teorien om nanopartikler (lenke til Store norske leksikon), men disse er foreløpig få og ikke utført på mennesker.

Homøopatien består imidlertid av flere deler enn selve legemidlene. Å gå til en homøopat hvor man får snakke om hvordan man har det, motta individualisert behandling, få kostholds- og livsstilsråd og lignende, vet vi generelt kan ha terapeutisk betydning. 

I oppsummeringer av forskningen på homøopati skilles det ikke alltid mellom spesifikk effekt (av legemidlene) og uspesifikk effekt (av det å gå til homøopat). Dette kan forklare både sprikende funn av effekt og at forfattere av oppsummeringer ofte finner det vanskelig å trekke vitenskapelige konklusjoner på basis av studiene som er gjort.

Her følger en oversikt over hva systematiske kunnskapsoppsummeringer som er i tråd med våre kriterier sier om effekten av homeopati ved spesifikke sykdommer og sykdommer. Dette kapitlet er for tiden under oppdatering, og flere oppsummeringer vil bli lagt til etter hvert:

Allergi og astma

I 2017 publiserte et forskerteam ledet av Banerjee en oppsummering av forskningen på det homøopatiske middelet Galphimia glauca (Thryallis) mot høysnue. Forskerne fant at middelet reduserte symptomer i nese og øyne. I studiene de inkluderte ble middelet sammenlignet med placebo. På grunn av metodiske svakheter ved flere av de inkluderte studiene i denne oppsummeringen anbefaler de mer forskning for å bekrefte disse funnene. 

I 2004 publiserte et forskerteam ledet av McCarney en oppsummering av forskningen på homøopati mot kronisk astma. De konkluderte med det ikke fantes tilstrekkelig med forskning til å si om behandlingen virker.  I 2019 publiserte et forskerteam ledet av Qutubuddin en ny oppsummering. De kom også fram til at det ikke var grunnlag for å konkludere om homøopati har effekt mot astma. På grunn av metodiske svakheter ved de inkluderte studiene i disse to oppsummeringene, anbefaler forskerteamene mer forskning.

Angst og depresjon

Et forskerteam ledet av Rotella publiserte i 2020 en oppsummering av forskningen på individuelt tilpasset homøopatisk behandling mot depresjon. Forskerne fant at behandlingen har større effekt mot depresjon enn fluoksetin (lenke til Store norske leksikon). De fant ingen forskjell mellom individuell homøopatisk behandling og placebo. Forskerne undersøkte også om homøopati kombinert med standard behandling hadde bedre effekt enn standard behandling alene. Men de fant ingen forskjell i effekt. 

Et forskerteam ledet av Davidson publiserte i 2011 en oppsummering av forskningen på homøopati mot angst. De fant at homeøpati ikke hadde effekt.

På grunn av metodiske svakheter ved de inkluderte studiene i disse to oppsummeringene, anbefaler forskerteamene mer forskning for å bekrefte disse funnene. 

Forkjølelse og influensa

Et forskerteam ledet av Mathie publiserte i 2015 en oppsummering av forskningen på det homøopatiske middelet Oscillococcinum mot influensa og influensalignende sykdommer. Forskerne fant at pasienter med influensa-symptomer som fikk Oscillococcinum hadde mindre symptomer etter 48 timer sammenlignet med pasienter som fikk placebo (narremedisin). Etter tre dager var forskjellen betydelig mindre, og etter fire og fem dager var det ingen forskjell av betydning. Forskerne fant også at Oscillococcinum ikke virket forebyggende mot influensalignende symptomer. På grunn av metodiske svakheter ved de inkluderte studiene i denne oppsummeringen anbefalte forskerne mer forskning for å bekrefte disse funnene.

Hodepine

Et forskerteam ledet av Owen publiserte i 2004 en oppsummering om effekt av homøopatisk behandling mot hodepine.  De konkluderte med at behandlingen ikke har effekt ut over placebo, og at det ikke er grunnlag for å konkludere at homøopatisk behandling har effekt verken mot spenningshodepine, nakkehodepine (cervikogen hodepine) eller migrene. Forskerteamet vurderte også de inkluderte studiene til å ha metodiske svakheter, og anbefalte derfor å utføre flere studier med god metodisk kvalitet.

Er det trygt?

De vanligste homøopatiske midlene regnes generelt som trygge å bruke, fordi de på grunn av fortynningsprosessen inneholder så lite av det opprinnelige virkestoffet. Natural Medicines påpeker likevel at man globalt må erkjenne en viss mulighet for at også homøopatiske produkter kan være feilmerket og/ eller inneholde aktive stoffer som ikke er homøopatisk fortynnet. Slike kan i teorien fremkalle allergiske reaksjoner eller endre effekten av medisiner, urter og kosttilskudd som du bruker samtidig.

Kilden påpeker også at noen homøopatiske produkter har blitt funnet å inneholde forholdsvis mye alkohol (etanol). Dette kan være ugunstig for visse pasientgrupper, så som ved leversykdom.

En oppsummering fra 2011 av case-rapporter om uheldige virkninger etter bruk av homøopati fant  endel slike, men betegnet de fleste av dem som milde/ forbigående og ikke alvorlige. Disse omfattet for eksempel mageplager, hodepine og svimmelhet og sår hud/ kløe. En oppsummering fra 2016 av 39 studier fant at slike virkninger inkludert homøopatiske forverringer var forholdsvis ofte rapportert i studier, men ikke alltid like godt skilt mellom.

Den største risikoen ved homøopatisk behandling er trolig indirekte, ved at tilstanden kan forverres dersom pasienten selv og/ eller homøopaten feiltolker eller overser symptomer, og dermed unnlater å oppsøke lege for nødvendig behandling. Denne risikoen gjelder alle typer alternativ behandling, men er spesielt aktuelt innen homøopati og andre behandlingsformer hvor forverring og/ eller nye symptomer forventes og kan tolkes som  tegn på at behandlingen virker.

Alle som vil kan kalle seg homøopat og praktisere metoden uten krav til utdanning. Eventuell utdanning innen homøopati gir ikke samme kompetanse, formelle kvalifikasjoner eller det ansvar som autorisert helsepersonell har. 

For gravide og ammende

En oppsummering fra 2016 av åtte studier på forskjellige alternative behandlinger mot vanlige svangerskapsplager, fant ingen spesifikk risiko for kvinner eller foster ved homøopatisk behandling i svangerskapet. 

Spesifikt for gravide og ammende, vurderer Natural Medicines dokumentasjonen av sikkerhet som utilstrekkelig. I slike tilfeller anbefaler de pasienter generelt å være på den sikre siden og ikke bruke behandlingen. De påpeker likevel at midlenes innhold  gjør det usannsynlig at slike vil ha noen negativ effekt på graviditet eller amming.

LactMed inneholdt på søkedato ingen informasjon om sikkerheten ved homøopati.

Generelle forsiktighetsregler

Bakgrunn

Den tyske legen Samuel Hahnemann (1755-1843) regnes som grunnleggeren av homøopatien. Ordet homøopati kommer fra gresk og betyr direkte oversatt "liknende sykdom". I utviklingen av terapien la Hahnemann til grunn flere egne prinsipper og ideer om sammenhenger mellom sykdom, kropp og helse. Samtidig ville han gjøre den nye terapien mer skånsom enn datidens medisinske behandling - som fremdeles inneholdt risikofylte teknikker som årelating, blodrensing, igler mm.

Behandlingen omtales også i dag som "skånsom", men forklares da ut fra sitt fokus på "minste mulige dose", og det generelt lavere innhold av aktive stoffer enn i andre legemidler. Hahnemanns opprinnelige ideer, prinsipper og premisser kalles i dag klassisk homøopati, og hans teorigrunnlag har blitt utvidet av senere homoøopater.

Homøopatien har mange egne prinsipper og "lover" for å forstå sykdom:

"Likt kurerer likt" -  Likhetsprinsippet (Similia similibus curentur): Ifølge Hahnemann vil et stoff som forårsaker en spesifikk helseplage/ sykdom, i små mengder (fortynnet) motvirke den samme plagen/ sykdommen. Selv stoffer med kjent giftig virkning kunne ifølge dette prinsippet gi nyttige helseeffekter, bare de ble fortynnet tilstrekkelig. Hahnemann mente også at sykdom var en dysfunksjon i kroppens evne til å kurere seg selv, og at de fortynnede midlene virket på den måten at de ga kroppen en nødvendig stimulans til å begynne å helbrede seg selv igjen. Midlene skulle altså ikke forstås å ha direkte biologisk effekt mot sykdommen, men heller stimulere kroppens selvhelbredende krefter. Siden plager og sykdom var mange ulike, var det ifølge Hahnemann også nødvendig med sykdoms-spesifikk stimulans av de selvhelbredende kreftene.

For å komme fram til det han mente var riktig homøopatisk middel for et spesifikt helseproblem, testet Hahnemann hvilke uønskede reaksjoner det ufortynnede stoffet ga hos friske mennesker. Ut fra likhetsprinsippet hans, ble fortynnede utgaver av disse stoffene så notert ned som nyttige mot de samme symptomene og plagene hos syke. Dette kalles homøopatisk prøving. Eksempelvis ville prøvingen av et stoff som ufortynnet ga friske feber, bli notert som anbefalt behandling i fortynnet form for febersyke.

Den minste mulige dose som gir terapeutisk effekt (Doses minimae): I starten ga Hahnemann små, men fremdeles virksomme doser av stoffene han hadde prøvd ut. Han forsøkte å gi stadig mindre doser (mer fortynnet) av det opprinnelige stoffet, basert på både sitt ønske om skånsom behandling - men også på en ide om at jo mer fortynnet stoffet var, desto kraftigere effekt ville det ha:

Produksjonen av homøopatiske midler følger derfor en omfattende, trinnvis fortynningsprosess. Denne starter med å etablere modertinkturen, som er råstoff fra dyr, planter eller mineraler som har fått trekke en stund i vann og alkohol. Så tas én dråpe fra denne over i 99 eller 9 dråper vann og alkohol. Dette repeteres flere ganger. For hver fortynning skal det også rystes. Ifølge teorien etterlater dette et avtrykk, et bilde eller en essens av det opprinnelige virkestoffets antatte «vitalkraft» (dynamis).

Jo flere ganger denne prosessen gjentas, og jo mer fortynnet sluttproduktet er, desto kraftigere (mer potent) regner homøopatene det for å være. Dette prinsippet kalles potensering. Denne prosessen kan fortsette mange ganger. Homøopatiske midler er merket med standariserte koder (en bokstav og et tall), som angir fortynningsgraden. Denne er oftest angitt i desimalfortynninger (D), som angir hvor mange ganger utgangsstoffet er fortynnet 10 ganger. "D6" angir for eksempel at utgangsstoffet er fortynnet med faktoren 10-6.

Det "homøopatiske intervjuet" beskrives som en bred og delvis strukturert samtale mellom homøopat og pasient om de symptomer pasienten opplever; om hvordan man er som person og menneske; hva man foretrekker og misliker, samt hvordan man vil reagerer i ulike situasjoner. Sammen med generelle opplysninger om pasientens symptomer fra den homøopatiske farmakopéen, legges  denne samtalen til grunn for hvilket middel, styrke og dose homøopaten anbefaler for den enkelte pasientens symptomer og personlighet.

I den første konsultasjonen vil det ofte også bli opplyst om hva slags reaksjoner pasienten kan forvente seg ved bruk av midlet, og hva disse kan bety. En del homøopater vil også gi råd om endringer av kosthold og livsstil. Det homøopatiske intervjuet kan vare i 1-2 timer, mens senere konsultasjoner er kortere og ofte handler om å justere hvilke(t) middel pasienten bør bruke.

Homøopatisk forverring: Ifølge læren er en midlertidig forverring av tilstanden et tegn på ønsket respons på midlet, som ideelt vil følges av forbedring. Hvis pasienten ikke blir bedre, tolkes dette som tegn på at det er brukt feil middel. Homøopaten vil da foreslå et annet middel.

Mens klassiske homøopater følger prinsippet "Unitas remedii" og dermed er opptatt av å bare brukes ett middel av gangen, kan andre homøopater være mer liberale og foreslå at man bruker flere midler samtidig, eller midler de regner som "all-round" til behandling av flere tilstander og plager.

Også Herings helbredelseslover brukes, for å vurdere pasientens utvikling og behandlingen. Ifølge homøopaten Constantine Hering, kan de følgende forhold anses som tegn på bedring:

  • Symptomer flytter seg eller forbedres fra hodet og nedover kroppen. Ifølge dette, vil eksem som flytter seg ned mot hendene, eller hvis en pasient med både sår hals og smerter i kneet først blir bra i halsen, bli tolket som tegn på riktig middel og bedring.
  • Symptomer går fra kroppens indre og utover. Ifølge dette vil nye symptomer som svette, feber og hyppig vannlating etter behandlingen er startet, være tegn på riktig middel og bedring.
  • Symptomer går fra kroppens viktigste organer til mindre viktige. Hvis en pasient med symptomer i lunge og lever, istedet viser symptomer på huden, vil dette tolkes som riktig middel og bedring.
  • Symptomer forsvinner i omvendt rekkefølge av hvordan de oppsto. Hvis en pasient  for eksempel har hatt eksem som barn, og senere utviklet pollenallergi og deretter astma, vil det tolkes som bedring dersom astmaen blir bedre samtidig som at pollenallergien og eksemen kommer tilbake.

Samlet sett er disse teoriene og prinsippene generelt i uoverensstemmelse med den nåværende forståelse av sykdom, farmakologi, kjemi og fysikk.

Selv om de er unntatt legemiddelforskriftens krav om effekt, reguleres homøopatiske midler i Norge som legemidler og selges kun på apotek. Grunnen til dette skriver seg blant annet fra definisjonen av et legemiddel, som "ethvert stoff, droge eller preparat som utgis for å være egnet til å forebygge, lege eller lindre (...)". Dessuten setter vi i Norge krav til slike midlers trygghet, det vil si til renhet, enhet og kvalitet i produksjonen.

Produksjonen av homøopatiske midler foregår i dag innenfor den farmasøytiske industrien. Det har ifølge WHO lenge vært et stort, globalt marked for homøopatiske produkter. En markedsrapport fra 2018 anslår en global omsetning i 2024 på nesten 16 millarder US dollar. 

Som andre legemidler må et homøopatisk middel være registrert og godkjent for salg for at apoteket skal føre/ skaffe det, eller for at man selv skal kunne innføre det til Norge. Du kan lese mer om dette i Legemiddelverkets artikkel Homøopatiske legemidler.

Homøopati har opp gjennom blitt brukt mot en rekke plager og sykdommer, så som luftvegsinfeksjoner, allergi og astma, mage/tarm-problemer, kreft, hudplager, smerter, fatigue/ utmattelse, kvalme og svimmelhet, betennelser, nedsatte funksjoner, psykiske plager så som angst, uro og depresjon, samt flere andre. Noen midler framstilt etter homøopatisk teori kalt nosoder har blitt brukt i stedet for skolemedisinske vaksiner.

Fra forskningen vet vi i tillegg til bruksområdene nevnt i "Virker det"-kapitlet at homøopati har vært brukt og studert ved en rekke ulike helseproblemer så som Bekhterevs sykdom, brannsår, after og andre munnsår, cerebral parese (CP), diabetes, fedme/ overvekt, demens, munntørrhet, dysleksi, dyspepsi (fordøyelsesplager), genital herpes, HIV/ AIDS, insektbitt, hetetokter og andre overgangsplager, hodepine og migrene, såre muskler, mildt nevrologisk traume (liten hjerneskade), betennelse i munnhulen (mukositt), nedsatt følelse og funksjon (nevropati), PMS-plager, kløe i hodebunnen (pruritus), blodforgiftning (sepsis), seboreisk eksem/ dermatitt, senebetennelse i skulderen (tendinopati), tinnitus, betente mandler (tonsilitt), vaginal soppinfeksjon (candidiasis), svimmelhet og krystallsyke (vertigo); samt brukt som vaksine mot stivkrampe, meslinger og kusma.  

Varianter: homotoksikologi, klassisk homøopati, kompleks homeøpati, isopati, nosodeterapi. Homøopati staves på norsk også ofte «homeopati».  

Engelsk navn: homeopathy/ homoeopathy

Kilder

Flere av lenkene under fører til eksterne nettsider: 

Les også

NAFKAM -

Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin

Vi arbeider for å gi deg fakta om alternativ behandling, slik at du kan ta tryggere valg for din helse.

Les mer om NAFKAM

Andre nettsteder fra NAFKAM: