Folkemedisin

NAFKAM er ett av WHOs Collaborating Centres på feltet folkemedisin.

Folkemedisin, eller «tradisjonell medisin», er et vidt begrep. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) omfatter tradisjonell medisin «…ulike medisinske tiltak som er basert på den kultur, historie og tradisjon som er særegen for en folkegruppe. Grunnlaget for folkemedisinens praksis er som regel basert på teorier, forestillinger og erfaring, framfor vitenskapelig dokumentasjon og formell utdannelse».

I Norge kaller vi dette oftest «folkemedisin», og forklarer det gjerne som medisinske tradisjoner basert på tro og erfaring framfor på vitenskap, overlevert fra generasjon til generasjon - innad i slekta eller gjennom opplæring hos en lokal autoritet. I mange deler av verden er tradisjonell medisin mer utbredt enn skolemedisin. Ifølge WHO Regional Office for Africa er slike behandlingstilbud ofte rimeligere og mer tilgjengelig for befolkningen enn leger og sykehus - som for eksempel på det afrikanske kontinentet.

Medisinske systemer

Folkemedisin består typisk av flere identifiserbare enkeltstående behandlingsteknikker og diagnosemetoder, satt sammen til større medisinske systemer som hviler på en egen oppfatning av hva som skaper sykdom og uhelse. I denne artikkelen har vi valgt å fokusere på de som eksisterer og tilbys også på det alternative behandlingsmarkedet i Norge og Europa:

• Ayurveda (Indisk folkemedisin)
• Samisk folkemedisin
• Tradisjonell kinesisk medisin (TKM)

Gjennom folkevandring, handel og kulturutveksling opp gjennom historien finner man eksempler på at samme behandlingsteknikk fins i flere ulike folkemedisinske systemer. For eksempel er kopping kjent fra både samisk folkemedisin og tradisjonell kinesisk folkemedisin (TKM). 

Enkeltvise behandlingsteknikker

Blant enkeltstående behandlingsteknikker man finner i ulike folkemedisinske systemer har vi skrevet om følgende: Akupunktur, akupressur, healing, kopping, detox, massasje, moxibusjon (moxa-brenning), tai chi, yoga og årelating.

Urter og plantedeler

I tillegg har vi beskrevet et antall urter. Folks bruk av urter og plantedeler som medisin mot helseproblemer er både knyttet til deres historie, kultur og religion. I nyere tid har flere plantebaserte legemidler blitt utviklet med bakgrunn i folkemedisinsk bruk av urter, etter at man har undersøkt innholdet vitenskapelig og funnet dekning for påstander om effekt. Et mye omtalt eksempel på dette har vært Nobelprisen i medisin for 2015, som gikk til Tu Youyou for hennes utvikling av malariamedisin utvunnet fra virkestoffer i malurt. Andre urter vet man har vært dyrket systematisk av munker i klosterhager o.l.

En rekke urter kjent fra folkemedisinske tradisjoner er i Norge klassifiserte som plantebaserte legemidler (Direktoratet for medisinske produkter). Noen urter er klassifisert som handelsvare, og kan selges i råvareform eller som kosttilskudd. Enkelte urter som er kjent innen folkemedisin er ikke lov å innføre til Norge. NAFKAM regner bruk av urter og reseptfrie plantebaserte legemidler som alternativ behandling, men ikke kosttilskudd, vitaminer eller mineraler. 

Midler fra dyr

Tradisjonelt har også andre organiske midler, som f.eks. bein og organer fra dyr, blitt brukt som behandling av menneskers helseproblemer. Begrunnelsene for dette varierer, men verdien har ofte vært knyttet til egenskaper typiske for dyret, så som styrke, hurtighet, syn, luktesans, hørsel og lignende. Hensikten med bruken har da vært å tilegne seg mer av de aktuelle egenskapene fra dyret. En rekke slike midler eksisterer fremdeles på markedet. Dette har de siste årene vært under sterk kritikk, med hensyn til utnyttelse av truede arter (Encyclopædia Britannica).

Myter, naturfenomener og spiritualitet

I tillegg til oppskrifter på behandling av konkrete helseproblemer med urter og andre midler, favner folkemedisinen også hjelp fra naturen eller mytiske figurer gjennom bruk av magi og magiske formularer. Disse var basert på forestillinger som for eksempel månefasens betydning for midlets effekter. I tillegg har troen på styrke og helbred fra gudsfigurer, mektige ånder, kraftfulle steder og uvanlige naturfenomener stått sentralt i folkemedisinen.

Sjamaner, spirituelle ledere og religion

Naturkatastrofer og sykdom har lenge vært assosiert med dårlig oppførsel eller mangel på respekt overfor ytre makter, og blitt ansett som en form for prøvelse eller straff. I mange folkegrupper har en spesiell person - sjamanen - opptrådt som fortolker av slike hendelser, og fungert som bindeledd mellom menneske og ytre krefter. Sjamanen har i ulik grad også opptrådt som medisinmann og spirituell leder ved helseproblemer og åndelige spørsmål blant medlemmene i gruppen.

Slik har forskjellige former for spirituell aktivitet, ritualer, bønn, utøvelse av livssyn og verdensbilde og lignende smeltet sammen med symptomtolkning og behandling av helseproblemer i folkemedisinske tradisjoner.

Selv om utøvelse av allmenn religiøs virksomhet, såsom trosutøvelse gjennom bønn innad i trossamfunnet faller utenfor alternativ behandlingslovens virkeområde, vil religiøs/ åndelig virksomhet likevel kunne omfattes dersom den har et klart kommersielt preg, tilbys utenfor trossamfunnet, har klare helserelaterte mål og rettes mot enkeltindivider som søker hjelp mot sine helseproblemer. Å skrive bøker, holde foredrag og generelt drive massekommunikasjon om og for sitt syn på sykdomsforståelse, helse og behandling er derimot ikke regulert.

Folkemedisin som alternativ behandling

I Norge utøves folkemedisinske behandlingsformer hovedsakelig av ikke-autorisert personell, utenfor den offentlige helsetjenesten. Man trenger ikke utdannelseeller noen form for autorisasjon for å kalle seg folkemedisiner, sjaman, guru el.l., eller for å tilby slik behandling i Norge. Personer som tilbyr og utøver slik behandling med helserelaterte mål, vil omfattes av alternativ behandlingsloven.

Folkemedisinske «kjerringråd» vil også kunne betraktes som alternativ behandling, dersom de gis innenfor et tydelig behandler-klient forhold, eller bevisst brukes av pasienter som vil forebygge eller behandle et helseproblem på egenhånd.

Vi vet lite om utøvere av norske/ samiske folkemedisinske tradisjoner, fordi de pr dato ikke har noe utøverforbund som representerer dem og kan gi felles uttalelser, forklaringer eller beskrivelser av behandlingene og teoriene bak. Det er allikevel nok informasjon om samiske tradisjoner til at vi har skrevet en artikkel om dette.

Vi har per dags dato ikke tilstrekkelig informasjon om ulike nasjonale minoriteters folkemedisinske tradisjoner, så som kvener, skogfinner, jøder eller rom til at vi kan skrive noe fornuftig om disse.

I flere andre land fins det utdanningstilbud og helsetjenester som integrerer eller sidestiller folkemedisinsk behandling med skolemedisinsk behandlingen i helsevesenet. På verdensbasis utgjør slik folkemedisin for svært mange mennesker mesteparten eller hele deres form for helsetjenester. Derfor råder WHO i sin strategi alle medlemsland til å bygge en kunnskapsbase for aktiv forvaltning av tradisjonell og komplementær medisin (T&CM) gjennom passende nasjonale retningslinjer og å styrke kvalitetssikringen, sikkerheten, riktig bruk og effektivitetved å regulere produkter, praksis og utøver.

Verdt å vite

Folkemedisinske behandlingers lange historiske bruk og deres basis i naturen tolkes ofte som at det er både naturlig og ufarlig. Vi råder alle som vurderer bruk av folkemedisinske behandlinger til å lese vår pasientveiledning, hvor man blant annet kan lese mer om hvorfor «naturlig» ikke er det samme «ufarlig», samt hvordan man bør vurdere informasjon.

Under finner du de tre emneknaggne "folkemedisin", "behandlingssystem" og "åndelige behandlinger". Ved å trykke på dem kan du følge vårt arbeid med å samle og systematisere det vi vet om folkemedisin og beslektede temaer.