Antroposofisk medisin

Den antroposofiske medisinen er utvikla frå den antroposofiske filosofien. Behandlingssystemet vart skapt av Rudolf Steiner og legen Ita Wegman på byrjinga av 1900-talet. Dei meinte at vestleg medisin var for avgrensa i måten ein forstår mennesket på, og at skulemedisinen fokuserte for mykje på pasienten sin kropp og fysiske symptom. Dei ønskte eit medisinsk system som la meir vekt på det antroposofien kallar mennesket sine levande, sjelelege og åndelege dimensjonar.

I utviklinga av den antroposofiske medisinen henta Steiner i tillegg idéar frå  teosofien, astrologi og alkymien. Seinare har fleire antroposofiske legar medverka til å utvikle behandlingssystemet slik det framstår i dag, der det byggjer på fire hovudelement: Konvensjonell medisinsk behandling ("skulemedisin"), antroposofiske midler og terapiar, homøopati og plantebaserte legemiddel (fytoterapi).

Kjende antroposofiske middel og behandlingsteknikkar

Antroposofiske legemiddel:
Det er utvikla fleire antroposofiske legemiddel. Desse er baserte på stoff frå mineral-, plante- og dyreriket, og blir framstilte etter ein særskild ”Anthroposophic Pharmaceutical Codex”. Om lag ein fjerdedel av dei antroposofiske legemidla blir gitt som injeksjonar. Blant anna er antroposofiske legar kjende for å bruke misteltein-preparat i behandling av kreftpasientar. Desse preparata er reseptpliktige i Noreg, og behandling eller innførsel av misteltein krev alltid samarbeid med lege. 

Andre antroposofiske legemiddel blir selde på apotek, under same reglar som homøopatiske legemiddel. Antroposofiske legar er ofte tilbakehaldne med bruk av antibiotika og vaksinar, og vil heller forsøke andre behandlingstiltak først. Dette er mellom anna fordi dei ønskjer å unngå dei moglege biverknadane som konvensjonelle medisinar kan medføre.

Antroposofisk kunstterapi:
Her blir kreative teknikkar som teikning, modellering og måling nytta. Terapeutane meiner at sjukdom har røtene sine i mennesket si sjel. Gjennom kunstnarisk arbeid meiner dei at sjela kan uttrykkje seg og få moglegheit for vekst, harmoni, balanse og likevekt. Dei meiner dette vil ha positiv verknad på både kroppslige, vitale, sanselige og åndelege funksjonar.

Dei ulike teknikkane i kunstterapien blir hevda å ha ulike effektar. Til dømes skal det å teikne strekar (brutte linjer) med blyant skjerpe intellektet og objektiv tenking utan vekt på kjensler. Konsentrerer ein teikninga på kontrastar og djupn – som lys, mørke og skuggar – meiner utøvarane at ein i sterkare grad kommuniserer med kjenslene sine. Måling – primært med vassfargar – blir også brukt. Utøvarane meiner dei kan "lese" fargar og på den måten kommunisere utan ord med pasienten og sjukdomen.

Antroposofisk fysioterapi:
Her inngår trening og fysiske øvingar, samt massasje. Massasjen blir utført med vekselvis stramme og lause grep, ikkje ulik rytmen i pulsen eller hjarteslaga. Ifølgje antroposofisk medisin skal dette stimulere livsprosessane i vevet og styrkje kroppen si sjølvhelbredande evne.

Det er også vanleg å nytte ulike former for hydroterapi, bad, omslag, kompressar og eteriske oljer. Utøvarane meiner dette har positiv effekt på vitale funksjonar som pust, sirkulasjon og forbrenning, samt produksjon og distribusjon av varme i kroppen.

Eurytmisk terapi:
Denne terapiforma har som utgangspunkt at ein kan styrkje mennesket sine indre mentale og helbredande krefter gjennom kroppsbevegelse, rørsle, musikk, tale, tone og song. I eurytmien er det utvikla bestemte rørsler som er knytte til dei ulike vokalane og konsonantane: Vokalar blir sett på som mennesket sin indre respons på omgjevnadene, medan konsonantar blir knytte til dei ytre naturkreftene.

I eurytmisk terapi blir konsonantar og vokalar derfor valde medvitent, med tilhøyrande øvingar ut frå det som blir sett på som gunstig for den enkelte pasienten sine behov og utfordringar.

Eurytmisk terapi omfattar også musisering med bruk av spesifikke intervall og tonar, samt rørsle til rytme, musikk og poesi. Ifølgje antroposofisk teori bidreg slike øvingar til harmoni – både i mennesket sjølv og i relasjonane til omverda. Antroposofiske legar meiner at desse teknikkane kan nyttast til å påverke kroppens funksjonar og prosessar, samt pasienten sine mentale, emosjonelle og vitale sider.

Samtaleterapi og livsstilsråd:
I tillegg til å behandle påvist sjukdom, har antroposofisk medisin også eit særleg fokus på å førebyggje sjukdom og fremje god helse. Her er det viktig å få pasienten til å forstå situasjonen dei er i, kva ressursar dei har og korleis dei kan nytte desse til å handtere situasjonen.

Denne teorien om fysisk og psykisk helse, som fokuserer på kva som fremjar god helse og gir pasienten auka meistring og velvære, blir kalla salutogenese. Salutogenesen vart utvikla som eit motstykke til patologien, som vektlegg kva som årsakar sjukdom. Eit salutogenetisk tankesett ligg også til grunn for andre pasientbehandlingar, spesielt innan psykologi.