Kraniosakralterapi

Det som i dag kalles for kraniosakralterapi ble først utviklet av den amerikanske osteopaten William Garner Sutherland på 1920-tallet, da han mente å ha observert at benplatene i hodeskallen er bevegelige og at de beveger seg rytmisk og pulserende. Han mente også å ha fastslått at spinalvæsken har sin egen kraniale puls, som var uavhengig av den vi har i det kardiovaskulære systemet. Den kraniale pulsen kalte han "kroppens første rytme" og "livetsåndedrett", og mente å kunne lese av menneskers helsetilstand i denne pulsen. Sutherland kalte dette for Cranial osteopathy og Cranial work.

Ordet “kraniosakralterapi” ble imidlertid lansert så sent som i 1983, av osteopatene John Upledger og Jon Vredevoogd. Upledger ga behandlingen navn, og forklarte den som "en form for massasje og terapeutisk manipulasjon som involverer vev, væske, membraner og energi". 

Innen metoden anser man disse fire komponentene til å utgjøre et eget system kalt det kraniosakrale system, der cerebrospinalvæsken flyter rundt i en egen rytme og puls kalt den kraniale puls. Ifølge læren sprer denne rytmen sprer seg nedover ryggsøylen og også utover i resten av kroppen. Den kraniale pulsen skal kunne kjennes på hele kroppen, men skal være særlig tilgjengelig på hodeskallen og bekkenet. Dette innebærer en oppfatning om at både bekkenet og benplatene i kraniet har en viss bevegelighet, og at disse beveger seg i takt med hvordan væsken i kretsløpet pulserer og sirkulerer.

Den kraniale pulsen kan være gunstig eller ugunstig, og til utøveren signaliserer dette noe om pasientens helsetilstand; om hen er frisk og kroppen i balanse, eller syk og i ubalanse. Utøverne bruker derfor den kraniale pulsen til å diagnostisere klienten og vurdere behandlingsbehovet. Under diagnostiseringen vil utøveren også være opptatt av om det er asymmetri eller uregelmessigheter i pasientens hodeskalle og hodeform, såvel som i bløtdeler som nese, ører og munn. Dette fordi de mener asymmetri kan være et resultat av lang tids ubalanse, spenninger og blokkeringer. 

Den kraniale pulsen skal kunne si utøverne noe om nivået av hva de kaller stress og lesjoner (forstyrrelser, sperringer og blokkeringer) i bindevevet mellom hodeskallen, ryggsøylen, korsbeinet og halebeinet (det kraniosakrale systemet). Stress og lesjoner her, vil i følge læren merkes som smerter og stivhet, og ubehandlet skal dette kunne føre til en rekke sykdommer og tilstander.

Utøverne mener at de fysiske årsakene til slike ubalanser, blokkeringer og forstyrringer i den kraniale pulsen kan ligge langt tilbake i livet, eller ha oppstått under fødselen. Fysiske skader og påkjenninger for kroppen kan etter læren bli "sittende igjen" i kraniet: ved en skade av for eksempel hodet, ryggen eller halebeinet, skal kraniets enkeltben “kile” seg fast eller bevegeligheten bli redusert. Dette vil medføre endring av den kranielle pulsen og rymen, og at den andre siden av hodet må kompensere. Dette skal kunne føre til at asymmetri  og at ansiktet forandrer fasong.

Etter diagnostiseringen bruker utøverne så forskjellige, fastlagte behandlingsteknikker som innen behandlingsformen kalles "subtile manipulasjoner". Disse kan beskrives som kan forklares som varsom massasje, trykk og berøring av for eksempel hodeskallen, nakken, ryggraden, korsbeinet, halebeinet og andre områder av pasientens kropp. Denne berøringen må ifølge læren tilpasses rytmen i pasientens kraniale puls for å kunne resultere i fjerning av blokkeringer og forbedret flyt av cerebrospinalvæsken.

Behandlingsmetoden har vært i utvikling og idag er det teoretisert flere retninger: 

• Biomekanisk kraniosakralterapi: Utøveren tester og behandler ved hjelp av teknikker i forhold til den kranielle pulsen (basert på Upledger). 
• Funksjonell: Utøveren forholder seg ikke like mye til den kranielle pulsen, men gir behandling av de ubalanser man diagnostisk finner.
• Dynamisk/ biodynamisk: Utøveren gir ikke manuell behandling, men "lytter" med fingrene inn i systemet på statusen for kroppens selvhelbredende krefter, ut fra en oppfatning om at disse kreftene er unike i individet helt fra unnfangelsen. Det fremstår uklart om/ hva utøveren foretar seg terapeutisk utover å "lytte" som en form for diagnostikk og vurdering av helsetilstanden.

"Kranio" kommer av ordet kranium som er gresk/latin og betyr hodeskalle. "Sakral" kommer av latin os sacrum, og har med korsbeinet (nederste del av ryggsøylen) og hoftene å gjøre.

Utenlandske navn og betegnelser: Approche Craniosacrale, Cranial Osteopathy, Cranial Therapy, Cranio-Occipital Technique, Craniosacral, Craniosacral Approach, Craniosacral Bodywork, Craniosacral Rhythm, Craniosacral System, Craniosacral Treatment, Craniosacrale Thérapie, CST, Ostéopathie Crânienne, Rythme Craniosacral, Système Craniosacral, Terapia Craneosacral, Thérapie Crânienne, Thérapie Craniosacrale, Thérapie Cranio-sacrée, Thérapie Cranio-sacrée Upledger, Traitement Craniosacral, Upledger Therapy.