Utgangspunktet for loven om alternativ behandling av sykdom mv. er at enhver har lov til å behandle sykdom, plager eller lidelse. Samtidig gir loven begrensinger for behandling av visse sykdommer, og hva slags inngrep eller behandlinger man kan utføre. Disse finnes i lovens §5, 6 og 7.
NAFKAM gir her en kort gjennomgang av disse. Ønsker du å lese mer om den aktuelle paragrafen, har vi inkludert lenker til departementets vurdering av lovforslaget i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003): Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. Du vil også finne lenke til den aktuelle paragrafens fulle tekst på Lovdata.
§5: Medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko
Lovens §5 tillater kun autorisert helsepersonell å foreta medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienten. Man må altså oppfylle myndighetenes krav om tilstrekkelig faglig kompetanse ved alt som kan være risikabelt: fra det som anses som mindre medisinske inngrep som f.eks fjerning av en vorte eller føflekk, til mer selvsagt omfattende inngrep som f.eks blindtarmsoperasjon.
§5 er relevant i vurdering av trygghet i for eksempel behandlingsformer som inneholder injeksjoner - både handlingen, stoffet som injiseres samt de hygieniske forhold kan medføre risiko for pasientens helse.
Lovens §5 pålegger behandleren å vurdere helserisikoen ved den aktuelle behandlingen eller inngrepet. Det er ikke relevant om behandleren tror pasienten vil "tåle" inngrepet eller behandlingen, eller om pasienten selv mener at han/ hun tåler dette. Ansvaret for vurderingen ligger alltid hos behandleren.
Hver enkelt behandler er selv ansvarlig for å være oppdatert på det lovverket som regulerer behandlingsvirksomhet, og står ansvarlig for å innhente nødvendig informasjon om pasienten. Det er alltid behandleren som er ansvarlig for behandling eller inngrep som i henhold til lovens §5 kan anses å medføre en alvorlig helserisiko for pasienten.
Les mer om denne paragrafen
Mer om bakgrunnen for paragrafen om inngrep og behandling som kan medføre alvorlig helserisiko kan du lese i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) i kapitlet 12.11 Medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko.
Paragraf §5 kan leses i sin helhet hos Lovdata.
§6: Allmennfarlige smittsomme sykdommer
Lovens §6 tillater kun autorisert helsepersonell å gi pasienter behandling mot allmennfarlige smittsomme sykdommer. Dette er innført både for å motvirke smittespredning i befolkningen, og for å forebygge helseskade for den enkelte pasient med slik sykdom.
Etter smittevernloven § 1-3 defineres "allmennfarlig smittsom sykdom” som en sykdom som er særlig smittsom, kan opptre hyppig, har høy dødelighet eller kan gi alvorlige eller varige skader - og som:
- vanligvis fører til langvarig behandling, eventuelt sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens, eller
- kan få så stor utbredelse at sykdommen blir en vesentlig belastning for folkehelsen, eller
- utgjør en særlig belastning fordi det ikke fins effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den.
Eksempler på slike sykdommer er alvorlig, akutt luftveissyndrom (SARS), klamydiainfeksjon (genital), difteri, hepatitt A/B/C/D/E, virusinfeksjon, HIV, kikhoste og tuberkulose. For en oppdatert liste over disse sykdommene, se forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer på Helse- og Omsorgsdepartementets nettsider.
Kan personer med allmennfarlig smittsom sykdom likevel bruke alternativ behandling?
Kun autorisert helsepersonell kan behandle en allmennfarlig smittsom sykdom. Alternative behandlere har ikke lov til å behandle slik sykdom direkte. Imidlertid kan pasienter med slik diagnose bruke alternativ behandling som er ment å lindre eller dempe symptomer, eller følger av sykdommen og/eller eventuelle bivirkninger av annen behandling. Slike pasienter kan også bruke alternativ behandling som har til formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse, jf lovens §7.
I slike tilfeller må den alternative behandleren klart formidle til pasienten at formålet med behandlingen ikke kan være å behandle eller kurere selve grunnsykdommen. Behandleren må også sørge for at den alternative behandlingen ikke virker negativt inn på den behandlingen pasienten mottar fra den ordinære helsetjenesten.
Mer om bakgrunnen for paragrafen om allmennfarlig smittsom sykdom kan du lese i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) i kapitlet 12.13 Allmennfarlige smittsomme sykdommer
Paragrafen kan leses i sin helhet hos Lovdata.
§7: Alvorlig sykdom
I utgangspunktet er det kun autorisert helsepersonell som i Norge har lov til å behandle alvorlig sykdom. Årsaken til dette er at personer med alvorlige sykdommer eller lidelser anses å være i en spesielt sårbar situasjon, og derfor skal ha ekstra lovbeskyttelse. I tillegg er et sentralt formål med denne paragrafen å bidra til at pasienter med alvorlig sykdom faktisk oppsøker helsetjenesten og mottar behandling for sin sykdom.
Hva som anses som alvorlig sykdom, vurderes ut fra en rekke kriterier. Vurderingen av om sykdommen eller lidelsen er «alvorlig» legges til behandleren. Den må foretas generelt og ikke i forhold til den konkrete pasienten. Det skal blant annet legges vekt på hvor smertefull sykdommen er, hvor syk pasienten er, om sykdommen vil medføre funksjonsnedsettelse eller invaliditet, om den vil medføre tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser, samt hvor komplisert sykdommen er å behandle. Typiske eksempler på alvorlige sykdommer kan være kreft eller diabetes. Alvorlige psykiske sykdommer og lidelser omfattes også av dette.
Kan personer med alvorlig sykdom likevel bruke alternativ behandling?
Som ved lovens §6, kan alternativ behandling likevel lovlig gis til pasienter med alvorlig sykdom, dersom det er klart at formålet med den alternative behandlingen ikke er å behandle selve grunnsykdommen, men:
- å lindre/dempe symptomer på eller følger av sykdommen.
- å lindre/dempe symptomer på eller følger av bivirkninger av gitt behandling
- å styrke immunforsvaret eller evnen til selvhelbredelse.
Likevel kan pasienter bruke alternativ behandling mot den alvorlige sykdommen, så lenge behandlingen skjer i samarbeid/samforståelse med pasientens lege, og pasienten er myndig og har samtykkekompetanse. Det samme gjelder dersom den offentlige helsetjenesten ikke har noen helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten.
For de som ikke er myndige eller ikke har samtykkekompetanse, kan slik behandling gis i samarbeid/ samforståelse med legen:
* Samarbeid betyr at legen dirigerer pasienten til en alternativ behandler, eller på annen måte forholder seg til behandleren for å bidra til at pasienten får et annet tilbud om behandling.
* Samforståelse betyr at legen gir uttrykk for at alternativ er i orden, og ikke motsetter seg eller fraråder at pasienten mottar alternativ behandling.
Lovbestemmelsen legger opp til at leger må forholde seg til eventuelle ønsker fra pasienten om alternativ behandling, og da må sette seg inn i behandlingsformen i den grad det er nødvendig for å kunne gi råd. Legens råd skal da tas på bakgrunn av en vurdering av både pasientens helsetilstand og behandlingsformen.
Loven pålegger den alternative behandleren å forsikre seg om at eventuell behandling skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege. Det er altså ikke tilstrekkelig å kun informere legen om dette. Manglende svar fra legen kan ikke tolkes som et stilltiende samtykke fra legen.
Les mer om dette
Mer om bakgrunnen for paragrafen om alvorlig sykdom kan du lese i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003): Om lov om alternativ behandling av sykdom mv, i kapitlet 12.14: Behandling av alvorlige sykdommer og lidelser. Vedrørende psykisk sykdom/ lidelse kan du lese departementets syn på dette i Ot.prp nr. 27's kapittel 12.12 Alvorlige sinnslidelser.
Paragraf §7 kan leses i sin helhet hos Lovdata.
Overtredelse og straff
Lovens §9 handler om de ulike straffetiltak som gis den som bryter loven om alternativ behandling. Generelt sier §9 at overtredelse av loven kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.
Brudd på §5 om medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko er særlig nevnt. Straffen for den som ikke er helsepersonell og bryter §5 ved å utsette noens liv eller helbred for alvorlig helserisiko, er bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Dette gjelder uansett om forholdet gjelder selve behandlingen, eller behandleren har unnlatt å videresende pasienten til virksom og nødvendig behandling.
§9 inneholder også en presisering med skjerpet strafferamme: dersom det ovennevnte har skjedd under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel i inntil 2 år anvendes. Ved vurderingen av dette, vil det bli lagt vekt på om handlingen har medført døden eller alvorlig helseskade, om den har vært særlig smertefull eller psykisk belastende, og om den skyldige tidligere er straffet etter denne paragrafen.
Har behandleren ikke tilstrekkelige medisinske kunnskaper, vil det kunne oppstå forverring eller helseskade. Manglende medisinsk kunnskap kan også bety at behandleren ikke har kompetanse til å råde sin klient til å oppsøke virksom og nødvendig behandling. Forskjeller i bakgrunn, utdanning og/ eller erfaring mellom behandlere vil kunne gjøre at de vurderer risiko hos pasienten for helseskade ulikt. Det fritar ikke for straff dersom vedkommende behandler ikke forsto eller burde ha forstått faren eller sykdommens art.
Mer om bakgrunnen for paragrafen om straff kan du lese i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) i kapitlet 12.16 Straffebestemmelser
