Urindiagnostikk

Bilete
Glass med urin og parpirstrimler (stiks)
Illustrasjon: Colourbox.com

Vi har alltid vært interessert i å forstå sykdom. En av de tidligste diagnosemetodene vi vet om var urindiagnose.

Siden urin kommer fra kroppens indre, trodde man at det var mulig å fortelle hva som foregikk inne i kroppen basert på denne væsken. For eksempel kunne fargen, bobler eller skum i urinen bli tolket som tegn på sykdom. I tillegg til dette, mente man at visse smaker og lukter av urinen ga svar på hva som var problemet. Dette ble også satt i sammenheng med teorien om ubalanse mellom de fire kroppsvæskene svart og gul galle, blod og slim (humoralpatologi). En lignende tankegang finner vi fortsatt innen alternative behandlinger som tibetansk medisin og unani-medisin.

Siden midten av 1800-tallet har helsearbeidere i større grad gått fra å bruke sansene alene, til å bruke mikroskop og andre teknologiske hjelpemidler. Dette skjedde som en konsekvens av fremveksten av en evidensbasert medisin, moderne kjemi og fysikk.

Helsepersonell bruker også i dag sansene sine i møte med pasienter for å avgjøre hva som feiler dem, slik som man kan lese om i artikkelen «Sykepleiere kan lukte urinveisinfeksjon», men ikke i samme grad som tidligere. Les gjerne mer om diagnostisering ved hjelp av urin i helsevesenet/ skolemedisinen hos Store medisinske leksikon.

På det alternativmedisinske markedet fins det i dag en rekke tester og teorier om mange forskjellige helseproblemer basert på urinen. For de fleste av disse mangler det vitenskapelig støtte for sammenhengene mellom urinen og symptomene man opplever.

Å avgi en urinprøve regnes ikke som farlig, men alternativmedisinsk diagnose basert på en urinprøve regnes ikke som et pålitelig verktøy til å fastslå de helseproblemene det brukes ved, eller som tilstrekkelig til å avgjøre valg av behandlingsmetode.

Generelle forsiktighetsregler

Read more about NAFKAM

Other websites from NAFKAM: