Urindiagnostikk

Govva
Glass med urin og parpirstrimler (stiks)
Illustrasjon: Colourbox.com

Mennesket har alltid vært interessert i å forstå sykdom. Å undersøke urinen, har blitt brukt som som diagnosemetode i lang tid.

Siden urin kommer fra innsiden av kroppen, har man lenge ment at man kan si noe om hva som foregår i kroppen basert på denne væsken. For eksempel har spesifikk farge, mønstre, bobler eller skum i urinen blitt tolket som tegn på sykdom. I noen tidsperioder har man også ment at visse smaker og lukter fra urinen kan gi svar på hva som er problemet. Dette ble også sett i sammenheng med teorien om ubalanse mellom de fire kroppsvæskene svart og gul galle, blod og slim som vi finner i humoralpatologien. Lignende tanker finner man fremdeles i alternativ behandling som tibetansk medisin og unani-medisin.

Fra midten av 1800-talet har helsearbeidarar gått fra å bruke sansene alene i sin vurdering av urinen, til å bruke mikroskop og andre teknologiske hjelpemiddel som kom med framveksten av den evidensbaserte medisinen, moderne kjemi og fysikk. 

Ifølge artikkelen «Sykepleiere kan lukte urinveisinfeksjon» på forskning.no bruker helsepersonell fremdeles sansene sine i møte med pasienter for å finne ut hva som feiler dem, men ikke i samme grad som tidligere. Mer om diagnostisering ved hjelp av urin i helsevesenet/skolemedisinen kan du lese hos Store medisinske leksikon.

På det alternativmedisinske markedet fins det en rekke tester av urinen, og mange teorier om hvilke helseproblemer man kan påvise med slike. For de fleste av disse mangler det vitenskapelig støtte for noen sammenheng mellom urinen og de symptomene man opplever. Derfor regner man ikke dette som tilstrekkelig eller pålitelig til å avgjøre om en person har behov for behandling, eller til å velge behandlingsmetode utfra.

Vurderer du alternativ behandling?

Les da pasientveiledningen vår, med generelle forsiktighetsregler og tips til hvordan du kan ta mer informerte helsevalg.

Kilder

Other websites from NAFKAM: