NAFKAM sier at det er tvilsomt at forbønn i seg selv kan påvirke sykdom negativt, så lenge man ikke velger bort nødvendig medisinsk behandling til fordel for dette. Men betyr det at dette dermed er helt ufarlig å bruke?
Frauke Musial er psykolog og professor ved NAFKAM, og Jan Ivar Røssberg lege og professor i psykiatri ved UiO. Begge mener at bruk av slike tjenester kan være positivt, men trekker også fram at de kan gi negative følger for psyken til sårbare mennesker.
Musial mener at forbønn i seg selv kan være en viktig støtte for syke mennesker som finner trøst i troen sin:
alternativ behandling
Foto: Christel Slettli Hansen
– Mange religiøse tillitspersoner som prester, imamer og andre, gjør en fantastisk innsats for syke mennesker. Det som etter mitt syn gjør situasjonen med «mirakelpredikanter» og deres tilbud om forbønn problematisk, er både betalingen og lovnadene om direkte helbredelse fra sykdommer, sier hun.
– Lovnaden om helbredelse skaper en direkte forbindelse mellom troen som en person har, og helbredelse fra sykdommen. Da kan man forestille seg at en troende vil oppleve sykdommen sin som en straff fra gud. Og noen vil muligens kjenne skyldfølelse, ved at troen deres ikke er sterk nok hvis de ikke blir friske, sier Musial.
Kan dette ha noen følger for psyken til den som ringer?
– Man kan tenke seg at, i en livstruende situasjon, vil dette være en ekstra belastning og kan muligens skape et psykisk trauma for en dypt religiøs person.
Kan bidra til depresjon
Jan Ivar Røssberg kjenner ikke til mye forskning på negative psykiske effekter av det å bruke tilbud om forbønn. Men han sier at man kan se for seg at mange kan oppleve skyld, skuffelse og skam hvis de ikke lever opp til forventningene de selv har om å bli friske:
– På den måten kan de vende en manglende effekt til feil ved seg selv eller sin egen tro. Tanker om at man ikke er god nok, eller at det er noe feil med egen tro kan bidra til et mer depressivt stemningsleie og eventuelt utviklingen av en depressiv lidelse, sier han.
Røssberg, som for øvrig leder NAFKAMs fagråd, sier at det alltid følger med et visst ansvar å ta imot samtaler fra syke og sårbare mennesker.
Foto: Privat
Men kan denne type teletorgtjenester ha noen verdi for syke mennesker?
– De som sitter på teletorg har trolig ingen mulighet til å vurdere om den på andre siden av telefonlinjen har en mild eller alvorlig psykisk lidelse.
Jeg tenker at de har et personlig ansvar, på lik linje med andre hjelpelinjer til å henvise videre til leger eller psykologer.
– Man kan tenke seg at dette gir syke og lidende mennesker støtte og omsorg i en vanskelig situasjon. Da synes jeg det imidlertid er tvilsomt at aktørene tar seg betalt. Det finnes andre hjelpetelefoner som tilbyr hjelp i vanskelige livssituasjoner, så som hjelpetelefonen til Mental helse og Kirkens SOS, sier Røssberg.
Stor pågang på hjelpetelefoner: – De som ringer er sårbare
Generalsekretær ved Kirkens SOS, Leif Jarle Theis, forteller om stor pågang på deres hjelpetelefon, SOS-telefonen.
– Vi tar imot rundt 165.000 samtaler i året. De fleste samtalene handler om ensomhet og relasjonsproblemer, men er ofte knyttet opp mot psykisk helse.
Theis forteller at Krisetelefonen ikke er en forbønnstjeneste, men at de frivillige er trent til å gi forbønn – dersom innringeren ønsker det.
– Det er først og fremst er den medmenneskelige praten mange ønsker. Men for mange er forbønn et hvilepunkt og et håp og ønske om å legge sitt liv i hendene til noe som er større enn en selv. Det er viktig at samtalene er forankret i en grunnleggende respekt for mennesker og bevissthet om sårbarheten til dem som bruker tilbudet, sier han.
Les også:
