- Leger bør ha respekt for alternativ behandling, selv om de ikke nødvendigvis tror det har noen virkning. Man skal være forsiktig med å hevde og påstå for mye om behandlinger man ikke har kunnskap om, og heller åpne for diskusjon rundt temaet. En slik holdning skaper tillit og øker sjansen for at pasientene også åpner seg og forteller om hvilke behandlinger de bruker, sier Trond Markestad. Han er selv lege, og leder Rådet for legeetikk. - Åpenhet mellom lege og pasient er den eneste måten man kan sikre seg at pasienten ikke blir utnyttet og å unngå unødvendige bivirkninger, fortsetter han, og presiserer at denne åpenheten må gå begge veier.
Flytende grenser
Grensene for hvordan leger eller annet helsepersonell skal opptre i møte med pasienter som bruker alternativ behandling er flytende, forklarer Markestad. I utgangspunktet er det noen få, åpne regler som gjelder:
- Man skal ikke gjøre noe som er medisinsk uforsvarlig
- Man skal ikke utnytte pasienten økonomisk
- Man skal kun gi behandling som er vitenskapelig dokumentert eller basert på tilstrekkelig erfaring.
Men Markestad innrømmer at alle tre punktene er åpne for fortolkninger.
Medisinsk forsvarlighet
En av utfordringene leger og sykepleiere ofte møter er at pasienter gjerne vil ha hjelp til å sette sprøyter med alternative medisiner. Eksempler på dette er Nitterkur eller B17. Alternativet til at helsepersonell setter sprøytene kan være at pasienten selv forsøker å gjøre det.
- Legen skal aldri føle seg presset til å gjøre noe de føler er uansvarlig. Dersom legen setter en sprøyte med et potensielt farlig stoff, så har han eller hun et ansvar. Er imidlertid legen sikker på at stoffet ikke er farlig, bør man ikke motsette seg pasientens ønsker. Da får man heller forsøke å gi dem den kunnskapen man har, eventuelt si at denne behandlingen ikke har noen dokumentert effekt og at man som lege ikke vil anbefale den, sier Markestad.
Han innrømmer at det kan være en utfordring å måtte vurdere hvorvidt man synes en behandling er forsvarlig.
- Dersom legen ikke er hundre prosent overbevist om at behandlingen er ufarlig, bør han eller hun være veldig varsom. Noen ganger kan behandlinger ha bivirkninger som det er vanskelig å forberede seg på. For eksempel kan pasienter oppleve å få allergiske reaksjoner, sier Markestad.
Utnytting av pasienter
Selv innenfor helsevesenet kan du bli utsatt for overbeviste ansatte som gjerne vil tilby deg alternativer til skolemedisinen, og noen tar seg godt betalt for det også.
- Jeg kjenner i alle fall til to saker hvor leger har blitt kritisert av for å gi alternativ behandling som ikke var dokumentert, og hvor behandlingen hadde en noe drøy prislapp for pasienten. Det er i strid med regelverket vårt. Legene hadde gått til innkjøp av dyre apparaturer som de behandlet pasientene med, forklarer Markestad.
Han forklarer at Rådet for legeetikk er kjent med at flere leger har akupunktur og homøopati på lista over behandlingsalternativer, men at disse metodene er mer tolerert innenfor det skolemedisinske behandlingssystemet. Dermed blir det en vurderingssak i hvert enkelt tilfelle hvorvidt behandlingen regnes som etisk forsvarlig.
- Vi tar hensyn til hvor omfattende behandlingen er, hvor kostbart det er for pasienten, hvilken informasjon som blir gitt om mulig effekt og bivirkninger og hvorvidt det er mulige faremomenter knyttet til behandlingen, forklarer Markestad.
Ingen dokumentert virkning
Legene skal etter boka gi behandling som er grunnet i vitenskapelig dokumentasjon eller tilstrekkelig erfaring, men også her er det unntak fra reglene.
- Vi vet jo at det også innenfor det skolemedisinske systemet gis behandling som det verken finnes dokumentasjon eller erfaringer som tilsier at metoden fungerer, hvor bruken er grunnet i tradisjon.
Alternativ behandling på sykehus
Selv mener Markestad at man ved å tidlig åpne for diskusjon rundt alternativ behandling og gjøre klare avtaler mellom lege og pasient, får man det beste ut av situasjonen, både for lege og pasient.
- Jeg har ingen problemer med at pasienter ber healere komme til dem på sykehuset, for eksempel. Som barnelege har jeg flere ganger også opplevd at familier med fremmedkulturell bakgrunn har tiltro til metoder som for oss er ukjente eller uvanlige. I slike tilfeller tror jeg det er viktig at legene viser tiltro til at pasientene kan ta kloke og selvstendige valg i samarbeid med sykehuset. Men det er selvfølgelig viktig at legen forvisser seg om at behandlingen var ufarlig, at pasienten ikke blir utnyttet og at barn ikke utsettes for plagsomme prosedyrer, avslutter han.
