Dette er beskrevet i Lov om alternativ behandling ved sykdom mv, § 7 Behandling av alvorlige sykdommer og lidelser
For å gi behandling som har til hensikt å kurere selve den alvorlige sykdommen, må man ha autorisasjon som helsepersonell.
Unntaket fra dette er hvis behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege. Det betyr at legen er orientert om at slik behandling ønskes; har vurdert behandlingen og pasientens generelle helsesituasjon, og er enig i at den kan gis. Den alternative behandleren har et særlig ansvar i dette.
Et vilkår for at ikke-helsepersonell kan gi alternativ behandling som har til hensikt å kurere den alvorlige sykdommen, er at pasienten er myndig og har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Det samme gjelder for andre pasienter, dersom helse- og omsorgstjenesten ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten. Samtykkebestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-4, 4-5, 4-7, 4-8 og gjelder tilsvarende så langt de passer.
Det ovenstående hindrer ikke at andre enn helsepersonell kan utøve behandling som har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på den alvorlige sykdommen; følger av den; bivirkninger av medisinsk behandling; eller som er ment å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse. Alvorlig syke kan altså motta alternativ behandling fra ikke-helsepersonell når behandlingen har andre hensikter enn å kurere den alvorlige sykdommen.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke konkrete alvorlige sykdommer og lidelser §7 gjelder.
Lovene og reglene rundt alternativ behandling varierer fra land til land; blant annet om hvilken kompetanse som kreves hos den som gir slik behandling; samt rettighetene og den juridiske/ økonomiske sikkerheten for pasienten.
