I terapeutiske programmer som «utendørsterapi» og «villmarksterapi» står eksponering for fysisk aktivitet og utfordring sentralt, og økt mestring og livskvalitet er hovedmålet. Kan slike opplegg forbedre det psykologiske velværet og livskvaliteten til barn og ungdom som har overlevd kreft?
Resultatene fra pilotstudien vår tyder på det, og gir oss grunnlag for å undersøke det videre i en større studie. Mange som har eller har hatt kreft, opplever ulike kroniske helseplager og mentale, fysiske og sosiale begrensinger i sitt funksjonsnivå. Dette kan gjøre det vanskelig for dem å komme tilbake til eller opprettholde tilstrekkelig fysisk aktivitet. Forholdsvis få av de som opplever dette tar i bruk de aktiviteter og tjenestene som samfunnet har å tilby, og relativt få av de eksisterende behandlingstiltak har potensial til å hjelpe denne gruppen. Derfor er det viktig å utvikle og undersøke nye tiltak som kan virke helsefremmende for denne gruppen.
Fysisk aktivitet regnes generelt som sunt, og interessen for samspill med naturen som en helsefremmende strategi har generelt vokst de senere årene. Når man først begynner å tilbringe tid i naturen, viser det seg også at dette ofte fører til hyppigere eller lengre opphold i naturen. Innledende forskning tyder på at dette har positive virkninger også for unge kreftoverlevere: Naturen kan gi en motiverende kontekst som støtter kreftoverlevere til å engasjere seg mer i fysiske aktiviteter.
Det å forske på slike programmer etter «gullstandarden» randomiserte kontrollerte forsøk (RCT) har foreløpig vist seg vanskelig å gjennomføre, og den dokumentasjonen som er produsert så langt på dette området regnes som begrenset og utilstrekkelig som grunnlag for beslutninger og anbefalinger. Dette gjelder særlig for barn og unge, som er en understudert gruppe.
Vi ønsket å utfordre dette, og undersøke om det er mulig å forske med et såpass strengt studiedesign som RCT på en så sammensatt intervensjon som et villmarksprogram, blant en så sårbar gruppe som barn og unge som har overlevd kreft; samt å utforske sikkerheten og effektene i dette. Derfor utviklet og gjorde vi en pilotstudie på nettopp dette.
Til denne studien utviklet vi et villmarksprogram for barn og unge som har overlevd kreft. Studien fikk derfor navnet WAYA-studien (Wilderness program for Childhood, Adolescent and Young Adult cancer survivors). Aktivitetene i programmet favnet vidt, og inkluderte enkle fotturer, ryggsekkturer, kajakkpadling, fjellklatring, å slå leir, finne ved, tenne bål og lage mat, overnatte, samt mindfulness. Studien hadde også en kontrollgruppe, som var på et spa-hotell uten tilsvarende egeninnsats, utfordringer og aktivitetsnivå som deltakerne i villmarksgruppa.
Det var i alt 42 deltakere i studien, og disse ble tilfeldig fordelt (randomisert) til de to gruppene; 19 i villmarks-gruppen og 23 i spa-gruppen. 70% av deltakerne var kvinner, og til sammen representerte de flere ulike kreftformer. De kliniske særtrekkene i de to gruppene var ganske like, bortsett fra at deltakerne i villmarks-gruppen i snitt akkurat hadde fylt 19 år da de fikk kreftdiagnosen, og de i spa-gruppen var mellom 12-13 år da de fikk den. Villmarksprogrammet var utviklet for å kunne inkludere personer med et bredt spekter av funksjonshemninger, inkludert bevegelseshemninger, amputasjoner, syns- og hørselshemninger, og personer med spesielle omsorgs- og kostholdsbehov.
Hva fant vi ut?
Jo, det viktigste resultatet fra WAYA-studien var at det virker mulig og fornuftig å gjennomføre en større RCT-studie på et villmarksprogram for unge kreftoverlevere. Der tidligere studier har rapportert at det er vanskelig å rekruttere og beholde unge kreftoverlevere i kliniske studier, var oppslutningen rundt WAYA-studien høy - det var ingen deltakere som forlot den. Kriteriene våre for å måle gjennomførbarhet signaliserer at villmarksprogrammet var akseptabelt, utviklingsmessig hensiktsmessig og av interesse for gruppen.
Studien viste også at villmarksprogrammet vårt var like trygt for unge kreftoverlevere som det å nyte et ferieprogram på spahotell: Generelt ble det rapportert få bivirkninger, og det var liten eller ingen forskjell på antallet slike i de to gruppene.
Resultatene tyder også på at deltakernes tilknytning til naturen økte betydelig hos de i villmarks-gruppen.
Hva så vi ellers?
På kort sikt fant vi at villmarksprogram kan støtte og «booste» gruppens selveffektivitet, selvtillit, og dessuten gi dem kompetanse til å være ute og fortsette med å være det.
Målingene ett år etter indikerer at slike programmer på lang sikt kan øke livskvaliteten hos denne gruppen. En mulig økt livskvalitet hos dem, kan også ha positive effekter for helsen til deres nærmeste, i form av mindre angst og bekymring.
Veien videre
Videre forskning på villmarksprogram for det mentale og fysiske velværet hos unge kreftoverlevere kan og bør gjennomføres, for å undersøke effektiviteten og sikkerheten ved slike programmer.
Slike studier vil fylle et gap i litteraturen og veilede helsefremmende praksis. De kan gi verdifull innsikt og nødvendig dokumentasjon om naturens rolle for å støtte helse og velvære hos en så sårbar og understudert gruppe som unge kreftoverlevere. Studien vår gir viktig informasjon for designet av slike studier. Resultatene fra WAYA-studien gir også kritisk og nyttig informasjon for folkehelseaktører og frilufts-/villmarkstilretteleggere som planlegger villmarksekspedisjoner med kreftoverlevere.
Denne artikkelen er basert på:
Jong MC, Dahlqvist H, Lown EA, Schats W, Beckman L, Jong M. A randomized controlled pilot study assessing feasibility and safety of a wilderness program for childhood, adolescent, and young adult cancer survivors: the WAYA study. BMC Public Health. 2023 Aug 8;23(1):1504. doi: 10.1186/s12889-023-16408-x. PMID: 37553637; PMCID: PMC10410899.
