Hva vet vi egentlig om alternativ behandling ved kreft?

I VG 23.05.20 kunne vi lese om kreftsyke Tarjei, som utsatte behandling med cellegift til fordel for en mer naturlig tilnærming av sykdommen. Dette har naturlig nok skapt debatt, men inntrykket av hvordan alternativ behandling brukes og gis i Norge kan fort bli skjevt i en slik debatt. Her er en oversikt over hva vi vet basert på vår forskning.

(se en kort presentasjon av Tarjei på TV2)

Vi vet at nesten alle kreftpasienter går til lege uavhengig av om de bruker alternativ behandling eller ikke.

Ifølge den siste Tromsøundersøkelsen går kreftpasienter som bruker alternativ behandling faktisk enda hyppigere til lege enn de som ikke gjør det (98 % versus 96 %).

Selv om forskning har vist at nesten halvparten av norske kreftpasienter bruker alternativ behandling i løpet av sitt kreftforløp, er det bare 14 % (1) som oppsøker en alternativ behandler.

Dette tallet øker til 33 % (2) hos pasienter med lite håp om kurativ behandling i helsevesenet. Tilbudet fra helsetjenesten til disse pasientene er palliativ behandling som har til hensikt å lindre pasientens plager knyttet til kreftsykdommen.

Bortvalg av skolemedisinsk behandling betyr ikke alltid at pasienten velger bort eller går glipp av behandling som kan gjøre pasienten frisk.

I 2015 gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant helsepersonell (kreftleger, fastleger og sykepleiere) og alternative behandlere (akupunktører, refleksologer og massører) med til sammen 606 deltakere.

I denne studien fant vi at færre enn 1 % av behandlerne noen gang hadde frarådet en pasient å benytte seg av skolemedisinsk behandling (3). For pasienter som har tilbud om kurativ behandling i helsevesenet er dette tallet trolig null. 95 % av de alternative behandlerne vi undersøkte hadde aldri hatt besøk av pasienter som ville utsette eller velge bort skolemedisinsk behandling siste år.

Siden kreftpasienter som oppsøker alternativ behandler også går til lege bruker de ikke alternativ behandling, slik navnet skulle tilsi alternativt, men komplementært til medisinsk behandling

I Norge har vi to hovedkategorier alternative behandlere; de som er medlem av fagforbund og de som har valgt å stå utenfor slike. Førstnevnte gruppe utgjør trolig størsteparten av de som tilbyr og gir alternativ behandling til norske pasienter. I 2018 gjennomførte NAFKAM en kartlegging av utdanningsinstitusjoner som tilbyr utdanning i alternativ behandling i Norge. Av de 46 institusjonene som inngikk i vår kartlegging var VEKS-kurs (med bl.a etikk og jus) en del av utdanningen ved en tredjedel av skolene. De fleste skolene hadde også undervisning i pasientsikkerhet (90 %) og etikk (91 %).

De fleste forbundene stiller etiske og faglige krav til sine medlemmer. Mange av disse forbundenes medlemmer står også oppført i det offentlige  Utøverregisteret i Brønnøysund som har til hensikt å øke pasientsikkerheten, kvaliteten, seriøsiteten og profesjonaliteten i bransjen.

Man bør kunne anta at denne gruppen behandlere har innsikt i, og forholder seg til lovens rammer for alternativ behandling av kreftpasienter. Den gir andre enn helsepersonell anledning til å gi «behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller lidelsen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse».

De fleste kreftpasienter oppgir nettopp slike mål når vi spør dem om hvorfor de bruker alternativ behandling. Vår forskning viser også at dette er hovedfokuset for de aller fleste alternative behandlere som behandler kreftpasienter: Under 3 % av behandlerne vi spurte opplevde at pasientenes motivasjon for behandlingen var å kurere kreften. Noen flere hadde opplevd pasienter som ville bruke alternativ behandling til å bremse utviklingen av kreften (17%). Etter behandlernes mening ønsket pasientene hjelp til å bedre sitt fysiske og psykiske velvære, til å styrke immunforsvaret og til å bedre håndtere bivirkninger av cellegiftbehandling (4).

Om man skal vurdere en behandling til pasienter må man alltid avveie risiko og nytte. For å kunne anbefale en behandling må nytten klart overstige risikoen knyttet til behandlingen. Desto bedre dokumentasjon for effekt og sikkerhet, desto større grunn til å anbefale behandlingen. Det er derfor viktig å skille mellom alternativ behandling som gir falskt håp om kur og støttende behandling med mål om å bedre pasientenes velvære (5).

Vår studie viste at velutdannede alternative behandlere er opptatt av evidens, og de leser vitenskapelig litteratur om så vel alternativ behandling som skolemedisinsk behandling ved kreft), og velutdannede er de. Over 80 % av de alternative behandlerne vi undersøkte hadde utdannelse på universitetsnivå (6). Vi fant at akupunktørene var den yrkesgruppen som hyppigst søkte forskningsbasert informasjon om både skolemedisinsk- (79 %) og alternativmedisinsk (77 %) kreftbehandling.

Vi fant at behandlerne var innforstått med risiko og andre aspekter ved pasientsikkerhet innen alternativ behandling: 70 % av behandlerne vi spurte var klare over at alternativ behandling kan medføre bivirkninger og påvirke skolemedisinsk behandling negativt.

Den største risikoen knyttet til alternativ behandling er trolig muligheten for forsinket kontakt med lege dersom pasienten først går til alternativ behandler eller behandleren ikke sender dem videre til annet helsepersonell i tide. Det kjente de alternative behandlerne i vår studie seg ikke igjen i. Dette skyldes nok at deres pasienter bruker alternativ behandling i tillegg til skolemedisin og har jevnlig kontakt med legen sin.

Når man selv søker hjelp, støtte eller informasjon på internett om alternativ behandling ved kreft, mangler det som regel opplysninger om at slik behandling kan påvirke skolemedisinsk behandling negativt. Deltakerne (inkludert de alternative behandlerne) i vår studie mente at dokumentasjon for sikkerhet er den viktigste faktoren når man skal anbefale en behandling (3) i tillegg til å advare mot å slutte med skolemedisinsk behandling (3).

Utfordringen knyttet til alternativ behandling og kreft er derfor kanskje ikke størst blant de pasientene som oppsøker alternativ behandler, men blant de som ikke gjør det og som bruker alternativ behandling uten oppfølging fra verken slik behandler eller lege.

På internett er tilbudene mange, med den ene påstanden mer fantastisk enn den andre. Suksesshistoriene sitter løst. Det er her pasienter kan bli «hjernevasket», som Tarjei uttrykker det – og her det kan gå virkelig galt.

Kilder

1. Kristoffersen AE, Stub T, Broderstad AR, Hansen AH. Use of traditional and complementary medicine among Norwegian cancer patients in the seventh survey of the Tromso study. BMC Complement Altern Med. 2019;19(1):341.
2. Kristoffersen AE, Fonnebo V, Norheim AJ. Do cancer patients with a poor prognosis use complementary and alternative medicine more often than others? J Altern Complement Med. 2009;15(1):35-40.
3. Stub T, Quandt SA, Arcury TA, Sandberg JC, Kristoffersen AE. Attitudes and knowledge about direct and indirect risks among conventional and complementary health care providers in cancer care. BMC Complementary and Alternative Medicine. 2018;18(1):44.
4. Stub T, Quandt SA, Arcury TA, Sandberg JC, Kristoffersen AE. Complementary and conventional providers in cancer care: experience of communication with patients and steps to improve communication with other providers. BMC Complement Altern Med. 2017;17(1):301.
5. Stub T, Quandt SA, Arcury TA, Sandberg JC, Kristoffersen AE, Musial F, et al. Perception of risk and communication among conventional and complementary health care providers involving cancer patients’ use of complementary therapies: a literature review. BMC Complement Altern Med. 2016;16(1):1-14.
6. Stub T, Quandt SA, Arcury TA, Sandberg JC, Kristoffersen AE. Conventional and complementary cancer treatments: where do conventional and complementary providers seek information about these modalities? BMC Health Services Research. 2018;18(1):854.