Forbønn vil si at noen ber for andre. Ifølge Store Norske Leksikon kan det defineres som henvendelser fra mennesker til overnaturlige makter, guddommer, forfedre eller andre åndelige vesener, og ha ulike formål.
"Forbønn for syke" vil da si at formålet med bønnen er at en som er syk, skal bli frisk. Slikt er generelt er lite regulert i Norge – blant annet fordi vi har trosfrihet. Den siste tiden har imidlertid forbønn for syke blitt kritisert. Hvorfor?
I mange trossamfunn inngår forbønn for syke som en tjeneste man kan etterspørre spesielt, og i noen inngår forbønn også som et vanlig ledd i trosutøvelsen. Dette går da prinsipielt under betegnelsen "alminnelig religiøs virksomhet", som er generelt lite regulert fra myndighetenes side, og unntatt fra lovgivningen for både markedsføring og alternativ behandling i Norge.
Forbønn via teletorg
Men den siste tiden har altså en spesiell form for forbønn kommet i søkelyset: Flere myndighetsorganer og autoriteter på helsefeltet har uttalt seg om to predikanters forbønnstjenester via teletorg som ikke alminnelig religiøs virksomhet, men som alternativ behandling:
- Forbrukertilsynet har opprettet sak mot dem for brudd på markedsføringsreglene for alternativ behandlingsvirksomhet.
- Helsetilsynet har begjært offentlig påtale til Politiet.
- Biskop og preses i Den norske kirke Helga Byfuglien, har uttalt at de tar avstand fra denne formen for forbønn, og flere Kristelig Folkeparti-veteraner sier at dette ikke er representativt for Kristen-Norge.
- Predikantene som saken gjelder, viser til religionsfriheten og mener ifølge VG at de ikke kurerer helseproblemer, men er religiøse budbringere som ikke kan ta personlig ansvar for at de som ringer inn og blir bedt for, blir friske eller ei. De mener at lovverket ikke gjelder for dem.
Forbønn for syke er riktignok i forarbeidene og forslaget til Lov om alternativ behandling av sykdom mv konkret nevnt som eksempel på religiøs virksomhet som faller utenfor «behandlingsbegrepet».
Behandlingsbegrepet favner tjenester som har til hovedhensikt å påvirke helsa gunstig: å forebygge, lindre eller kurere et helseproblem – eller å styrke immunforsvaret eller kroppens selvhelbredende krefter. Om tjenesten faktisk gjør at folk blir friske eller ikke, har ikke betydning.
– Ikke nok å si at det står en gud bak
Flere medlemmer av Aarbakke-utvalget, som i sin tid foreslo ny lovgivning på alternativfeltet og hva loven skulle omfatte, påpeker at den formen for forbønn som tilbys på slike teletorg har tydelige helsemål:
Geir Sverre Braut, lege og tidligere assisterende direktør i Helsetilsynet, mener at religiøs aktivitet kan falle innenfor lovverket rundt alternativ behandling når den fremstilles som et terapeutisk virkemiddel i seg selv: -Etter min vurdering er det ikke nok for slike aktører å argumentere med at det står en gud bak – tiltaket deres må settes inn i mer en helhetlig religiøs praksis, sier han.
Juridisk forsker Anne Kjersti Befring ved UiO, sier at det ikke er avgjørende hva du selv kaller tjenesten din. –Forbønn, håndspåleggelse og åndelig
juridisk forsker ved Universitetet i Oslo
Foto: UiO
rådgivning kan omfattes av loven. Dersom det gis løfter om helbredelse av helseproblemer og kombineres med gaver eller et vederlag - for eksempel via teletorg - er det klart at det omfattes av alternativlovens plikter og begrensinger, mener hun. '
–Alternativloven er en straffelov, og dersom slike tjenester fører til at liv står i fare, for eksempel fordi det oppfattes slik at man bør slutte med cellegift, kan også dette straffes, sier hun.
NAFKAMs direktør, professor Vinjar Fønnebø har også trukket fram at disse tjenestene særlig synes å rette seg mot ekstra sårbare pasienter - alvorlig og kronisk syke som har dårlige utsikter til å bli friske.
Er så tydelige helserelaterte mål nok til å «trumfe» det religiøse som grunnlag for tjenestene? Det går ingen klar grense for hva som er alminnelig religiøst og ikke.
Vanskelig å avgrense «alminnelig religiøs virksomhet»
Lovverket gir ingen klare grenser for dette, og det er vanskelig å definere presist. Selv om det kan være et sammenfall mellom helserelaterte mål og forbønn som kan kalles «alminnelig religiøs virksomhet», mener eksperter på religion vi har snakket med at teletorg eller andre betalte former for forbønn ikke faller inn under «alminnelig religiøs virksomhet» i norsk sammenheng:
-I Norge er betaling for forbønn for syke ikke noe som hører til alminnelig eller vanlig religiøs virksomhet, sier professor i religionsfilosofi ved Menighetsfakultetet, Jan-Olav Henriksen.
-I norsk sammenheng inngår ikke det å ta seg betalt for å utgi seg for å behandle sykdom i prototypen på religiøs aktivitet, utdyper Asbjørn Dyrendal. Han er professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU. -At penger involveres, blir dermed èn grunn til at slike tilbud får kritikk fra både organisert religion og utenfra. I internasjonal og historisk sammenheng er nok dette vanligere, og man har ikke ofte samme type tabu rundt betaling, sier han.
Dag Øistein Endsjø er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han sier at selv om troen på helbredelse og forbønn står sentralt i kristendommen, krever menneskerettighetene at religiøs praksis må begrenses ut fra hensyn til helse, sikkerhet og andres rettigheter. -Det er dette myndighetene må se disse sakene i sammenheng med. Det blir dermed problematisk å tilby syke mennesker mirakuløs helbredelse mot betaling, sier han.
Helseministeren: vil se nærmere på saken
Helseminister Bent Høie har uttalt at han sammen med Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet vil gå gjennom lovverket på dette feltet, for å se om det er tilstrekkelig for å beskytte mennesker i en sårbar fase av livet.
På skriftlig spørsmål om denne saken tidligere i sommer svarte Høie til Stortinget: "Som jeg tidligere har uttalt til VG kan det være krevende å reagere mot eller stoppe den type virksomhet vi her snakker om fordi den kan falle utenfor eller i gråsonen mellom aktuelt regelverk."
Foto: Bjørn Stuedal
Høie skriver også: "Som nevnt er det ikke ønskelig å forby forbønn. Det er religionsfrihet i Norge og alle har rett til å tro på det de ønsker. Vi skal ikke vedta lover som rokker ved den grunnlovsbeskyttede religionsfriheten. Det gjelder også retten til å utøve sin tro. Det er imidlertid ikke like sikkert at virksomhet som i hovedsak fremstår som profesjonell, kommersiell og økonomisk motivert, bør ha samme sterke krav på beskyttelse fra regulering som alminnelig religiøs virksomhet".
Helse- og omsorgsdepartementet har avtalt et møte på embetsmannsnivå med representanter fra de andre involverte departementene i midten av august.
Per dato er det ukjent hvilke punkter Statens Helsetilsyn har lagt til grunn for å begjære offentlig påtale av de såkalte "Mirakelpredikantenes" forbønnstjenester. Det blir dermed interessant å se om påtalemyndigheten behandler dette annerledes enn forrige gang, da saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling.
Fakta
Religiøsitet eller behandling?
En religiøs handling eller tjeneste kan etter nærmere, skjønnsmessig vurdering bli definert som alternativ behandling, basert på:
- hva som er grunnlaget for handlingen,
- i hvilken sammenheng den finner sted,
- om det dreier seg om profesjonell virksomhet,
- om det ytes vederlag, og i så fall;
- vederlagets størrelse og form.
Hvis den som tilbyr helbredelse gjennom forbønn blir håndtert som alternativ behandler, må han/ hun begrense både hvilke problemer de gir behandling for og hvordan den gis:
- Alternative behandlere får ikke prøve å kurere alvorlig sykdom, og må ikke utsette noen for alvorlig fare - enten gjennom selve behandlingen eller ved at pasienter unnlater å søke kyndig hjelp.
- Brudd på dette kan straffes med bøter eller fengsel. Offentlig påtale finner sted hvis allmenne hensyn krever det, eller etter begjæring fra Statens Helsetilsyn.
- Det fritar ikke for straff at behandleren ikke forsto faren eller sykdommens art. Straffen kan skjerpes dersom det fører til at pasienter avslutter helsehjelpen fra helsetjenesten.
Alternative behandleres markedsføring må også være "nøktern og saklig, og ikke villedende". Det vil blant annet si at markedsføringen deres ikke får:
- Gi et misforhold mellom tjenesten og et påregnelig resultat av behandlingen.
- Fremheve dem selv og tjenestene deres som mer egnet enn andre.
- Undergrave eller svekker tilliten til helsetjenesten, til helsepersonell eller til andre behandlere.
- Mulige brudd på disse reglene håndheves av Forbrukertilsynet.
